Introduksjon
Karate
Trening
Klubben
Historie
Bildearkiv
 
Diverse -
NKF - National Karate Federation Shotokan
   Shotokan     Slektstre     Profiler     Stilarter     Karate
Sentrum Karateklubb
 

Norsk Budoforbunds historie

Av Thomas Nilsen, Stavanger Karateklubb


Stiftelsen av Norges Karate Forbund

Det er neppe noen overdrivelse å si at Norges Karateforbund kom til verden som følge av en noe tilfeldig unnfangelse. Den nødvendige vilje til å skape et slagkraftig forbund var fordelt på noen ganske få personer, og følgelig var fødselen like trang som de første årene var preget av meget beskjedne kår. Problemet var at de fleste klubbene syntes det var mye morsommere å konkurrere mot hverandre de første 3-4 årene enn å organisere seg sammen mot felles mål.

Samarbeidsutvalget for Norges Karate Forbund, som var en gruppe klubber i Oslo-området, Bergen kk og Kristiansand kk som så fordelen med et lokalt samarbeide, så dagens lys i slutten av 1972. Ivar Rivenæs fra Bergen var formann i utvalget. Ved inngangen til 1970 var det bare 3 "klubber" i Oslo, nemlig Oslo kk, Weddes institutt og OSI kk. Rune Hagen i Oslo kk var vel den som initierte det hele sammen med Wolfgang Wedde, som drev mere med fullkontakt og instituttvirksomhet, samt Arne Nestor som etterhvert ble den som talte gruppens sak. Det var imidlertid først året etter, på et konstituerende møte den 15. desember 1973 at man besluttet å danne Norges Karate Forbund formelt, slik at man kunne bli medlem av NIF. Wolfgang Wedde trakk seg fra videre samarbeide ettersom han ikke ønsket å forplikte seg og instituttet økonomisk med medlemsavgifter, forsikring etc.

Svein Arnesen var en person som også ble involvert ganske tidlig, men han trakk seg også fra samarbeidet og startet sitt eget "forbund" som det ikke ble noe seriøst opplegg utav, og som i realiteten aldri kunne ta opp konkurransen med NKF. Etterhvert kom både Ivar Rivenæs fra NKK Bergen og Bjørn Flakstad fra Televerket kk mere på banen som svært sentrale ressurspersoner, som begge ofret utrolig mye tid og krefter for å bygge opp karateforbundet. De måtte alle jobbe svært hardt for å overbevise idrettsmyndighetene om at sporten var seriøs og "ufarlig". Alle de nevnte personene la ned mye verdifull tid og energi for at karaten skulle bli anerkjent på lik linje med de andre idrettene. De ønsket ikke lenger at karate skulle være "kjelleridrett". Vi har mye å takke disse pionerene for i dag !

Selv om vi lå relativt lavt i terrenget reint sportslig de første årene, så var det enkelte som reiste utenlands på konkurranser allerede fra starten av. I første halvdel av 1973 representerte Rune Hagen Norge på EKUs (European Karate Union) generalforsamling under EM i Valencia, hvor man faktisk besluttet umiddelbart å ta opp Norge som assosiert medlem i organisasjonen. Rune deltok også på mesterskapet som utøver, men tapte første kampen mot Halifax fra Frankrike. Ellers var Egon Solem og utøvere fra Stavanger ofte med utenlands.

På tross av en del negative forhold man fokuserer på i den første tiden hadde karatemiljøet utrolig mange positive momenter som sjelden kommer frem i ettertid. Den sosiale profilen var mye, mye bedre enn den er i dag. Det var svært mange treningsleire som samlet folk fra hele landet til felles opplevelser. I dag er nesten alle lukket inne i stilartstenkingen, og har derved ikke anledning til å oppleve denne fine blandingen av klubbledere og utøvere på tvers av stilarter. Folk var også ofte flinkere til å stille opp på banketten enn på stevnene !

Grunnlagsarbeidet i organisasjonen ble utført av Ivar Rivenæs og Bjørn Flakstad, og fra starten ble målsettingen og forbundets viktigste oppgaver satt i følgende ordlyd ;

"å samle karateklubber og utøvere over hele landet for å skape et godt samarbeide og å utvikle et sunt og godt miljø for denne sporten. Videre er det hensikten å arrangere konkurranser her i landet, samt å bygge opp gode norske lag som kan delta i internasjonale konkurranser. En viktig oppgave er også å spre saklig informasjon om denne sporten, fordi den er så lite kjent, og fordi mange har en feilaktig oppfatning av den. Det er sannsynlig at Forbundet, etter å ha samlet utøvere over hele landet, vil søke om medlemskap i Norges Idrettsforbund.". Sitatet stod i en orientering fra møtet signert Arne Nestor.

Det første styret hadde denne sammensetningen :

  • Formann Arne Nestor
  • Nestformann Ivar T. Weierholt
  • Sekretær Svein Arnesen
  • Styremedlem Rune Ingar Hagen
  • Styremedlem Bjørn Johansen

Styrets første utkast til formålsparagraf fra 15/10-73 var ;

  • Arbeide for utbredelse av karate, og å skape et godt karatemiljø i Norge.
  • Fremme samarbeidet mellom karateklubber og utøvere.
  • Arbeide for felles norske karate arrangement.
  • Sørge for god kommunikasjon med utenlandske karateorganisasjoner.
  • Informere om kurs, arrangementer og konkurranser i inn- og utland.
  • Ivareta karatesportens interesser overfor andre organisasjoner.
  • Utgi informasjonstidsskriftet "KARATE".

Den første søknaden om opptak i NIF som særforbund kom på Idrettstinget i 1973. Den ble avslått fordi Wolfgang Wedde involverte seg i prosessen med sin organisasjon Norges Karate og Jujitsuforbund. Kampsportene ble bedt om å se på en modell hvor alle Budodisiplinene kom inn i samme forbund etter modell av det svenske Budoforbundet. Judoforbundet uttrykte en viss interesse for tanken, uten at full gjensidig forståelse ble oppnådd. Dette var et arbeide som kom til å ta tid. Som alltid når det forhandles var økonomi en viktig del av diskusjonen. NKF styret satte opp en utregningsmodell med forholdstall som synes rimelig mht. fordeling av midlene fra NIF;

Medlemstallet i de respektive seksjoner

Forholdstallet var : Summen av medlemstallet for hele Budoforbundet

Et unntak fra delingsregelen ble også foreslått da man mente judoklubber hadde mye større utgifter til materiell enn karateklubber. Hvis en sum skulle deles mellom en like stor judo- og karateklubb skulle forholdet være 70/30 (70 % til judoklubben). Det ble imidlertid ikke noe konkret ut av dette, bl.a. ettersom erfaringene fra lignende organisering med judo i Sverige og Danmark var svært negative.

1974 Fra Oslogryta til EKU/WUKO

Under årstinget for 1974 var 11 personer fra klubber i Oslo og Trondheim tilstede og vi leser følgende fra styrets referat :

"Forbundet har et meget aktivt år bak seg. En rekke fellesarrangementer har vært gjennomført. Forbundet har arrangert Nordisk Mesterskap for lag, elitesamling og et dommerkurs. Ikke alle i styret har fungert like godt, men stort sett har det fungert tilfredsstillende. Fasiten for 1974 må likevel bli at det har vært altfor mange aktiviteter for et så ferskt forbund. Økonomien har vært meget svak, men budsjettet har hele tiden balansert".

Forbundet fikk også nytt emblem dette året, og Bjørn Flakstad var mannen som utarbeidet logoen. Tidligere hadde man benyttet en kombinasjon av Shotokan og Sankudo emblemet hvor sistnevnte lå inni det andre (se fig fra styreprotokollene).

Nytt styre på årstinget ble :

  • Formann Ivar Rivenæs
  • Viseformann Arne Nestor
  • Kasserer Bjørn Flakstad
  • Sekretær Bjørn Johansen
  • Styremedlem Per Kristian Matsow

Selv om styret arbeidet hardt og hadde mye motgang oppnådde man i hvertfall noen resultater til slutt, bl.a ved at Norge ble tatt opp som fullverdig medlem i EKU og WUKO i 1974. Vi deltok også på den første Nordiske karatekongressen 12. juni 1974.

Det første Norgesmesterskapet i karate ble arrangert i 1974 med 64 deltakere, og ble avviklet absolutt tilfredsstillende. Hver klubb kunne dengang stille 5 deltakere i lettvekt og tungvekt og 10 deltakere i mellomvekt og åpen klasse. Minimumskravet for deltakelse var 5. kyu. Den store kampen i dette første mesterskapet som alle så fram mot var da eleven Bjørn Johansen skulle møte mesteren Rune Hagen. Bjørn hadde brutt med Rune og gått over til Shotokan, og det ble på en måte en slags stilartskamp ut av dette. Rune hadde selvsagt et enormt press på seg og var ganske nervøs, og måtte faktisk til slutt bite i det sure eple og se seg slått av eleven.

Et Nordisk Mesterskap ble også avviklet i Norstrandshallen i Oslo, med arrangementsmessig støtte fra Svenska Budoforbundet. Dette var den aller første oppgaven Norge hadde som landslag, uten at man erobret noe edelt. I tillegg til utøvere fra de sentrale østlandsklubbene var Gunnar Nordahl og Kjell Dag Løland med fra Kristiansand kk. Dengang var det Arne Nestor og Ivar Rivenæs som stod for "landslagssamlingene". Det ble arrangert dommerkurs kumite i Sverige 26/4-28/4-74 og Egon Solem, Arne Nestor, Rune Hagen og Bjørn Johansen deltok for Norge.

1975 Et rolig konsoliderende år

Allerede på årstinget i 1974 ble man enige om at 1975 måtte bli et konsoliderende år, med relativt få aktiviteter på forbundsbasis (NM i Bergen og 2 dommerkurs). Distriktene ble oppfordret til å iverksette ting regionalt.

Også dette året søkte man om opptak som eget særforbund i NIF, men denne gangen åpnet man da for at andre budoidretter som Jujutsu, Aikido, Kendo, Judo etc. kunne komme inn under samme paraply etterhvert som de fant fotfeste i Norge. Navnet Norges Budoforbund ble nevnt som det mest aktuelle i den sammenheng. Judoforbundet mistet interessen for et slikt samarbeide, og det ble ikke noe mere enn med tankene om et Norges Budoforbund i NIF på dette tidspunkt.

1976 Utvalgsstatus i NIF og mangel på oppfølging fra klubbene

En ny søknad om opptak til NIF ble sendt 4/11 1975, og under Idrettstinget i 1976 kom karate endelig inn som medlem, ikke som særforbund slik man hadde ønsket seg, men som Utvalget for karate. Da var totalt 12 klubber tilsluttet NKF, og i løpet av året nærmet man seg 20 medlemsklubber.

Styret i Utvalget for karate ble den 20/8 bestående av :

  • President Ivar Rivenæs
  • Visepresident Arne Nestor
  • Sekretær Rikke Opsahl
  • Kasserer Bjørn Flakstad
  • Styremedlem Gunnar Nordahl

På årstinget den 20/11 ble dette imidlertid endret slik at sammensetningen ble :

  • President Arne Nestor
  • Visepresident Ivar Rivenæs
  • Utvalgsmedlem Geir Henriksen
  • Utvalgsmedlem Bjørn Flakstad
  • Utvalgsmedlem Rune I. Hagen

I årsberetningen for 1976 leser vi følgende ;

"Året 1976 har gitt meget gode resultater. Det viktigste er opptagelsen av Norges Karateforbund som særutvalg i Norges Idrettsforbund. Det forutgående arbeidet har tatt flere år, og i 1976 kom resultatet. Det er helt klart at det innebærer store fordeler å være medlem i NIF, men også forpliktelser. Karatens stilling er totalt forandret. Vi kan i dag snakke om en organisasjon . Vi har 17 medlemsklubber, og over 900 betalende medlemmer, mot 350 i fjor.

Vi har arrangert vår første landskamp, Sverige/Norge i Nadderudhallen den 30. oktober. Vi deltok i Teheran i vår, noe som ikke bragte oss medaljer, men erfaringer. Noe vi også trenger. Bladet "karate" har hatt sin spede begynnelse, noe vi håper vil utvikle seg kommende år.

Samarbeidet i styret har gått over all forventning, på tross av at det i all vesentlighet har bestått av 3 medlemmer.

Også foran NM-76 ble NRK/TV bearbeidet. Vi ble stilt til utsikt å få opptak av NM, men av en eller annen grunn ble dette forandret i siste øyeblikk. Vi må for fremtiden bestrebe oss på skikkelig informasjon og PR".

De første årene var tilgangen på økonomiske midler relativt begrenset, noe som viser igjen i budsjettet for 1976 :

Administrasjon 20 700,-

Idrettslig samkvem 13 500,-

Utdanning 2 000,-

-----------------------------

Sum 36 200,-

Av administrasjonspotten gikk over 7000,- til fremstilling av nye karatepass og 2000,- til kontingenter i utenlandske organisasjoner. Ellers tok medlemsbladet "KARATE" naturlig nok en del av pengene. Inntjeningen var i størrelsesorden 100,- per klubb og 40,- per medlem per år.

Selv om NKF nå var den eneste godkjente organisasjon som representerte karate i Norge var det ikke slutt på problemene og "slagene under beltestedet". Det var stadig ting som dukket opp av mindre hyggelig karakter for de i NKF, enten det var klubber drevet av folk med stort profittbegjær, eller tilfeller som når Idrettshøgskolen ansatte Wolfgang Wedde som timelærer i karate den 11. januar 1976, uten å ha forespurt NKF om assistanse. Selv om funksjonæren som var ansvarlig for ansettelsen prøvde med alle mulige bortforklaringer, hjalp ikke dette noe særlig til å gi ham særlig troverdighet i NKF. Han påstod bl.a. at han aldri hadde hørt om NKF og visste ikke at det fantes noen slik organisasjon innen NIF. Dette gir en liten pekepinn på tonen mellom NKF og de som drev "instituttklubber" .

Dette året var også problematisk fordi klubbene brydde seg i mindre grad om å svare på forbundets brev og oppfordringer om de mest elementære ting, men likevel ventet de fleste raske og konkrete resultater av karateforbundet. Responsen var til tider så lav at man så seg nødt til å ha en "sett" slipp under hvert referat, som sa ; " vi har mottatt rapport/referat/rundskriv av ........(dato) og erklærer herved at informasjoner tilstilet NKFs medlemmer vil bli meddelt disse førstkommende treningskveld". Deretter skulle klubbens navn, dato for mottagelsen og signaturen til 3 styremedlemmer stå på svarslippen. Dette skulle da verifisere at referatet var gjort tilgjengelig for den gemene hop i klubben. Hvis slippen ikke ble returnert ville den/de aktuelle klubbene ikke høre ett ord fra NKF. Dette virker vel noe drastisk på oss som driver miljøet i dag, men forbundet fikk masse klager fra menigmann i klubbene i starten på at de aldri hørte noe om hva NKF bedrev, og dette gjenspeiler vel den spesielle holdningen som hersket blant mange klubbledere på 70 tallet. De silte informasjonen som kom inn, håvet inn penger og styrte hele butikken som egen bedrift. Et skikkelig demokratisk styre var det de færreste som hadde utenom på papiret. Når sant skal sies så var vel dette ikke annet enn en kopiering av den "butikkdrift" som fantes ved karateskoler i utlandet. Man "visste ikke bedre" !? En nærmest blind beundring for japanerne og deres måte å drive på må ta mye av skylden for de uryddige sidene av "initialfasen". Man forsøkte å få til et samarbeide mellom personer fra ulike stilarter som kun hadde få år bak seg i karaten. Alle hadde sine meninger om alt og visste best. Entusiasmen var i hvertfall på topp, og var nok på mange måter mye bedre enn den man ser jevnt over linja i dag !

Ellers ble bl.a. Oslo kk, OSI, Kristiansand kk, Sankudo Stavanger, NTHI, Sei Bu kan kk og Romerrike kk suspendert fra forbundet 10. mars 1976 i forbindelse med ikke overholdte økonomiske forpliktelser overfor forbundet, men ble tatt inn 1/6-76 etter lovnad om at utestående kontingent ble betalt inn. Forbundet gjorde det klart i brevs form til klubbene at man måtte fullt og helt innrette seg etter felles retningslinjer, ellers ville det medføre øyeblikkelig suspensjon uten andre appellmuligheter enn årstinget.

Noen klubber stod helt utenom. Bl.a. Wolfgang Wedde med sitt institutt og Terje Salo med sin Oslo Budokwai. Terje Salo hadde faktisk kommet seg inn som medlem i NIF bakveien gjennom Bislett Jiujitsuklubb tidligere, men ble senere strøket av ukjente årsaker.

Nye klubber dette året var ; Karate Klubb Samurai, Daruma Karate Kai, Sei Bu kan KK, Trondheim KK, Trondheim TKK, NKK Tromsø.

Landslaget hadde et relativt rolig år. Egon Solem ble 8. mars 1976 utnevnt som foreløpig landslagstrener. Til vår aller første landskamp (utenom Nordisk) som gikk mot Sverige i Nadderudhallen 30/10-76 var følgende utøvere med : Bjørn Johansen-Tiger, Morten Andersen-Tiger, Rune Hagen-OKK, Vegard Liven-OKK, Johnny Kristiansen-OKK.

ØKONOMIEN I NKF 1974-78

I starten var det som nevnt lite og ikke noe midler å bruke på forbundsplan, selv om det bedret seg noe da klubbkontingentene kom inn. Kontoret var hjemme hos en av primus motorene, og alt det administrative arbeidet som ble nedlagt ble utført gratis ! Hvis man hadde regnet på utgiftene som firmaet til en av styremedlemmene hadde på kopiering, telefon etc. i løpet av noen år, så hadde det nok blitt et sjokkerende stort beløp.

Det lille som kom inn fra klubbene etter midten av 70-tallet gikk stort sett til bladet "Karate" og medlemspassene.

Karate var dengang en relativt "snuskete" idrett sett med en regnskapsførers øyne. Kun noen klubber hadde et skikkelig regnskap å vise til, og flere av klubbtrenerne ønsket å heve størst mulig del av inntektene selv. Det viser bl.a. i et tilfelle på midten av 70-tallet hvor en person fra Oslo ble ekskludert fra NKF fra 1975-78 for økonomiske misligheter mot forbundet og klubben. Han saksøkte etterpå forbundet og styremedlemmene Gunnar Nordahl og Rikke Opsahl for 50 000 kr i tapt arbeidsfortjeneste som instruktør ! Man kom til et forlik først i 1980, hvor forbundet betalte mannen 7500,- for å få saken ut av verden. Forbundet hadde selvsagt et skikkelig økonomisk opplegg, men det tok nesten 5-10 år før flesteparten ute i klubbene fulgte noenlunde opp.

I 1978 utgjorde medlemskontingenten fortsatt 40 kr. per medlem per år. Dette (ca 65 000 kr) utgjorde da omlag 1/3 av det totale budsjettet. Etter at NKF ble tatt opp som idrett i NIF kom det hardt tiltrengte økonomiske tilskudd derfra. I 1977 fikk man 85 000 fra NIF og i 1978 utgjorde tilskuddet totalt 114 900 kr. Med denne inntjeningen kunne man nå betale for administrative tjenester og korrespondanse. Man la seg på lønnstrinn 16 i staten, og kun personer som stod utenfor styre eller komiteer fikk godtgjøring for arbeidet.

Budsjettet for 1978 var som følger :

Administrasjon 72 000

Idrettslig samkvem 50 000

Instruksjon 29 000

Tiltak i særkretsene 6 900

Utdanning 14 500

Idrettsmateriell 2 500

Som en ser av budsjettet over kom ikke pengene nybegynneren til gode. Mye av karateforbundets midler var satt av til konkurranser og administrasjon, og på 70-tallet var vel forbundet primært en organisasjon for konkurranseutøvere.

Mange klubber unnlot også å betale medlemsavgiften i tide, noe som gjenspeiler den tonen som var klubber og stilarter imellom. Da tidsfristen for innbetaling gikk ut 1. oktober 1978 hadde kun 4 klubber betalt inn penger. Over 20 klubber med i underkant av 2000 medlemmer, som forøvrig var blant landets største, oppga at de ikke hadde nybegynnere ! Flere klubber hadde NKF kontingenten inkludert i sin treningsavgift, men unnlot likevel bevisst å innbetale denne. En person ble sågar ekskludert fra forbundet for slike forhold.

Det var i tillegg omfattende juks med det offisielle medlemstallet i noen klubber. Flere ledere oppga 20-30 medlemmer til forbundet, mens tallet ofte var mangedobbelt i lokalpressen, et problem vi utrolig nok har slitt med helt opp til midten av 1990 årene.

Merkelig nok er det høyt graderte elever av de trenerne som hadde denne spesielle holdningen på 70 tallet som fortsatte i samme sporet 15-20 år senere.

Medlemsmassen økte imidlertid jevnt og trutt, og bare tre år senere var tilskuddet fra NIF tredobbelt, og inntjeningen lå på totalt 557 500,- .

1977 Økonomisk og sportslig vendepunkt

Dette året ble et vendepunkt for Norsk karate. Plutselig ble en beskjeden og amatørmessig organisasjon anerkjent og gitt muligheter til å gjennomføre ting de lenge hadde drømt om. For første gang ble NKF tildelt midler fra NIF. Økonomisk såvel som praktisk støtte var virkelig kjærkomment. Inntektene av kontingenter og støtte fra NIF kom opp i 160 000,-, faktisk noe høyere enn budsjettert. Av disse ble 70 000,- brukt til idrettslig samkvem og 48 000 til administrasjon. Forbundet hadde ingen gjeld eller utestående fordringer, men snarere et overskudd på 4800,-. Det offisielle medlemstallet lå på 1400 utøvere fordelt på 22 klubber, mens det reelle tallet mest sannsynlig var mye høyere (rundt 2000) ettersom flere klubber bevisst unnlot å melde inn alle medlemmene, slik trenden hadde vært hos mange av klubblederne siden starten.

Karate ble også vist i NRK for første gang da Gunnar Grimstad laget reportasje fra NM og sendte et innslag i Sportsrevyen. Aktivitetene dette året kan sies å ha vært mange, utvalgets størrelse og økonomi tatt i betraktning. Norge deltok bl.a. i Nordisk, EM, VM og hadde landskamper mot Sverige, England og Tyskland. I tillegg ble det avholdt 6 landslagssamlinger.

Den første "offisielle" landslagssamlingen ble avholdt 5. og 6. februar 1977 på Idrettshøgskolen i Oslo. Denne første treningen bestod for det meste av kombinasjonstrening og kihon. Det ble riktignok avholdt en slags landslagssamling mars 1975 i forkant av Nordisk Mesterskap, men det var først da styret delegerte ansvaret for landslaget til Bjørn Johansen fra høsten 1977 at det ble skikkelig struktur på opplegget.

Formålet med denne første offisielle samlingen var å tromme sammen et lag til landskamp mot Sverige. Det var dessverre bare Oslo klubber representert, noe som nok kan tilskrives dårlig økonomi. Likevel ble det oppfattet som svært trist at ingen utenbys klubber reflekterte på invitasjonen overhodet.

Landslaget bestod derfor primært av utøvere fra Osloklubbene. Kriteriene for å delta på landslagsstammen var naturlig nok litt annerledes den gang enn hva det er nå, ettersom det var sparsomt med gode utøvere å velge mellom.

Her følger et utvalg av kriteriene :

  1. Alle klubber kan sende deltakere til samlingene. For å komme i betraktning må man ha god kamperfaring, f. eks fra NM deltakelse.
  2. Landslagsstammen innstilles til styret av teknisk komite ut fra tidligere resultater og vurderinger i forbindelse med landslagssamlingene. Stammen skal bestå av 14 personer.
  3. De som innstilles til landslagsdeltakere tas ut av teknisk komite kort tid før det aktuelle stevnet. Det er bare de som blir tatt ut som blir landslagsdeltakere".

En av landslagsutøverne som var med i den første tiden beskriver landslaget slik : "Det var en gutteklubb hvor alle ville være høvdinger. Samarbeidet var heller dårlig, og det var alltid om å gjøre å være best". Selvfølgelig gjaldt ikke dette alle, og enkelte klubber og stilarter hadde større problemer med fellesskapet enn andre, men dette var den herskende tonen i karatemiljøet dengang. Dette kan nok ikke tilskrives enkelte personer, men en utbredt stilartskrig/hysteri hvor kommunikasjonen dem imellom var heller dårlig.

Både utøvere, trenere og utenlandske instruktører var enige om at vi begynte å bli gode, og at resultatene snart burde komme. Men dette "snart" syntes å trekke noe ut ettersom resultatene uteble. Mot slutten av året løsnet det imidlertid. For første gang lykkes Norge i konkurranser internasjonalt, med Johnny Kristiansens gull i Nordisk Mesterskap !

Norgesmesterskapet for lag ble for første gang arrangert i 1977. Følgende lag deltok : Blindern, OSI/KSI, Daruma, Oslo, Tiger, Skien, NKK Bergen, NTHI og Trondheim KK. Tiger slo Blindern i finalen, mens OKK ble nr. 3.

Samtidig med dette stevnet ble det første Kata NM arrangert, denne gangen kun for kvinner. 14 deltakere var med. Blindern var suverent best med 4 av de 7 første plassene. Konkurransen ble gjennomført etter følgende mønster (samme systemet brukes fremdeles av shotokan) ; Aller først var det en utslagningsrunde hvor det ble avgjort med trekning hvem som skulle møte hvem. Deretter gikk man i par samtidig, og dommerne viste med flagg hvem som skulle gå videre. I finalen ble rekkefølgen avgjort med poenggiving slik man gjør i dag. Resultatene var som følger ,

  1. Rannveig Olsen, Blindern
  2. Bjørg Berg, Daruma
  3. Anne Larsen, Blindern

Det var også dette året NKF fikk sitt første offisielle emblem. Etter en konkurranse utlyst gjennom "Karate" med 42 innsendte bidrag ble Per Wold fra Samurai Karate klubb den heldige vinner av premien på 500 kroner. Han var på den tiden art director hos reklamebyrået Ted Bates og visste naturlig nok hva som skulle til for å fenge karatefolk.

Styret i 1977 bestod av Arne Nestor(formann), Ivar Rivenæs(nestformann), Bjørn Flakstad, Geir Henriksen og Rune Hagen. Marit Nestor var sekretær.

1978 Et konfliktfylt år

1978 ble på mange måter et konfliktfylt år, hvor man etterhvert hadde både interne uoverensstemmelser i forbundet og tvister med andre organisasjoner og personer i kampsportmiljøet. NM i Bergen 25-26 november fremstår som det store stygge spøkelse i Norsk NM historie, med den direkte følgen at man bl.a. mistet formannen og sekretæren (se eget kapittel).

Det var også mindre uoverensstemmelser under Lag NM i Fredrikstad tidligere på året, uten at det ble de store konfliktene. Arrangementsmessig var det gjort godt forarbeide, men man fikk visse problemer med ansvarsfordeling og ledelsen underveis. Dette var av mindre alvorlig karakter, men idrettslig led stevnet av ting som både var usportslige og uheldige. I styrereferatet etter lag NM fremgår det at Tiger kk trakk sitt lag fra NM etter et tap mot OSI, grunnet misnøye med dømmingen. Det ble inngitt skriftlig protest mot dommeren, men denne ble avvist, da protesten ble fremsatt etter kampens slutt og resultatet var kjent, samt at den ikke hadde annen begrunnelse enn at dommeren var norsk.

OSI på sin side protesterte mot stevnelegen, da de mente hans avgjørelser var usaklige, p.g.a. at han angivelig trente i Tiger kk !

Man besluttet dette året å satse mere på PR- og informasjonsvirksomhet, samt utdanning og tiltak i de enkelte kretsene. Man iverksatte også for første gang utstedelsen av sortbelte diplomer til dan graderte som klubbene meldte inn til forbundet, som på sin side godkjente graderingen. Det var igjen Per Wold som fikk godkjent et av sine utkast til dette sortbeltediplomet i NKF. Som en kuriositet kan det nevnes at han fikk et honorar på 300,-

De første som naturlig nok fikk styrets godkjenning på sortbeltet sitt var de personene som var sentrale i driften av NKF eller miljøet rundt disse ; Robert Berg, Steve Bloom, Martin Burkhalter, Geir Henriksen, Bjørn Johansen, Arne Nestor, Gabor Olgyai og Ivar Rivenæs. Etterhvert våknet også de andre dan graderte, og man nummererte de første diplomene etter graderingstidspunkt, men etterhvert som navn og datoer strømmet inn ble det ikke kronologisk lengre. Rune Hagen ble tildelt sortbeltediplom nr 1, men man fant så ut at det var Egon Solem som skulle ha denne, ettersom han var gradert shodan et halvt år før Rune. Som den gentleman han er gav Rune fra seg diplomet til Egon da dette ble kjent.

I ettertid er det klart at Øyvind Weberg fra Ås kk tok sin shodan ca. 4 år før begge disse, under Masatoshi Nakayama i Tokyo, men han har aldri mottatt et synlig bevis på dette fra forbundet. Hans eget diplom fra JKA gikk ifølge Weberg selv tapt under brann i dojoen til sensei Mori i New York på 70-tallet.

I 1978 ble Bjørn Johansen offisielt utnevnt som landslagstrener og rådgiver for teknisk komite, og man ville nå igjen prøve å få bedre kontinuitet og struktur på eliteutøvernes treningsopplegg. Dette året økte antallet landslagsutøvere til over 20, men på den første samlingen i mars 78 var det så elendig fremmøte at dette måtte reduseres noe. En kombinasjon av manglende treningsevne/vilje og informasjonssvikt skapte en del kaos i starten, men etterhvert bedret disiplinen og samarbeidsevnen seg betraktelig. Landslagsutøvere i mars 1978 var : Geir Henriksen, Åge Thoen, Johnny Kristiansen, Arild Lund, Hans P. Ulven, Finn Drangsholt, Øistein Riber, Gunnar Nordahl, Kjell Wenstad, Bjørn Flakstad, Morten Andersen, Dag Ødegaard, Roy Sveahagen, Kjell Edner, Jon Larsen og Bjørn Johansen.

Bjørn Johansen trakk seg som landslagstrener etter sommeren og teknisk komite tok over ansvaret. Man ønsket heller ikke å ansette en ny landslagstrener, men bruke de kapasitetene som kom på besøk fra utlandet. Steve Cattle, 4. dan Shotokan og Eugene Codrington 4. dan Wado, ble brukt som konsulenter, og flere av toppene i Europa ble invitert til Norge for å holde treningssamlinger. Cattle og Codrington inngikk en avtale med forbundet at de skulle komme vekselvis en gang per måned for å holde treningsweekend. Codrington, som var på besøk oftest, var imidlertid ingen stor pedagog og hadde sjelden et opplegg for treningen. Mye ble tatt på sparket. Han var relativt ung og ble raskt ødelagt av pengesystemet. Codrington flyttet til Sarpsborg i 1979 for en 18 måneders periode, og begynte etterhvert å forlange stadig mere penger for treningen, og til slutt var han på samme nivå som sin egen sensei og skulle ha 100 pund om dagen. Dette kunne man selvsagt ikke godta, så Øistein Riber avløste Codrington som trener i Sarpsborg. Likevel tilførte Codrington landslagsutøverne en god del grunnleggende treningsprinsipper som de fleste fant virkelig nyttige. Uregelmessighetene på samlingene var derimot et problem.

Norge fikk heller ikke deltatt i Nordisk i 1978, da dette ble avlyst i siste øyeblikk, ettersom Danmark og Finland ikke ville stille opp.

Skandale NM i 1978

NM i 1978 i Bergen vil som tidligere nevnt for alltid stå som et NM i karate som alle helst vil glemme. Det ble til og med underkjent som offisielt stevne av årstinget p.g.a. alt rotet, så kanskje det er på sin plass med en belysning av de faktiske forhold omkring stevnet .

Misnøyen startet da en partisk, engelsk Kyokushinkai instruktør ble satt opp som hoveddommer, og da en av de mest sentrale norske dommerne presterte å coache sin egen elev mens han dømte den samme utøveren ! Selv om hoveddommmeren var svært høyt gradert som karate-ka, og sikkert en utmerket sådan, så hadde han ikke full oversikt over WUKOs kumiteregler. Selv om dette allerede i startfasen ble påpekt av forbundets formann i en dommersammenkalling at man skulle orienterte seg mot WUKO regler, og ikke engelske kyokushinkai regler, ble det aldri noen forbedring av forholdet. Det ble bl.a kastet erteposer innpå matta for å signalisere "yame" (stopp), og dette hadde flesteparten aldri sett før, og ble naturlig nok frustrerte over alle disse "påfunnene". Kyokushinkai brukte dette i England, så det var naturlig for dem.

I ettertid sier man at hvis utøverne hatt mere erfaring og tyngde enn det som var tilfelle ville de helt klart ha sparket hoveddommeren på stedet. Noen finaler gikk riktignok som forventet, ettersom hele klassene hadde blitt gjennomført før bråket startet uten at det var strykninger. Øistein Riber vant bl.a. lett mellomvekt med brukket knoke 2-1 over Bjørn Solberg. Like før finalene skulle gå ble det plutselig bestemt at man ikke skulle gå med hansker ! Trass i den brukne knoken fikk ikke Riber dispensasjon fra regelen og fikk derved varige skader i hånda ettersom han valgte å gå finalen likevel. Stemningen i hallen var hele tiden til å ta og føle på ettersom østlendingen Riber gikk finale mot bergenseren Solberg. Frustrasjonen over den dårlige dømmingen og alt rotet fra de lokale arrangørene gjorde at alle utenbys klubbene laget en kjempebacking mot bergenserne, som på sin side så mulighetene for en lokal triumf.

En litt "underlig" episode oppstod når en av de lokale gutta skulle gå finale. Han var egentlig gått ut av stevnet, men ble flere ganger tvunget inn på matta igjen på tross av at han tydelig ønsket å trekke seg fra finalen !

Etter stevnet ringte formann i NKF Arne Nestor inn resultatene til NRK, men andre ringte deretter inn og sa disse var ugyldige, slik at det bare ble rot. Dette bidro ikke akkurat til å heve karateidrettens anseelse i NRK sporten de nærmeste årene.

Denne sterke frustrasjonen gav seg ikke utover kvelden og gikk derved utover menigmann på byen. Personer fra Tiger karateklubb, som dengang dessverre gikk under navnet "bølleklubben" i lokalmiljøet, var katalysatorer for bråket som oppstod på byens utesteder. Bråket etterpå resulterte i en del negative reaksjoner og uheldige avisskriverier, og forbundet reagerte med trussel om straffeforfølgelse iht. NIFs bestemmelser mot arrangørklubben for å ha skadet idrettens anseelse. Likeledes ble det reagert mot enkeltpersoner som stod for svært usømmelig opptreden med fysisk vold på byen. De klubbene som trakk seg fikk også en alvorlig advarsel.

Her følger referat fra pressemeldingen forbundet sendte ut 7. desember 1978 :

"Problemet med arrangementet og gjennomføringen av stevnet oppstod i første rekke på grunn av flere feil fra arrangørklubbens side, samt ulik og partisk dømming av dommere fra arrangørklubben og deres organisasjoner. Dette ble allerede tidlig i stevnet påtalt av forbundets formann ved en dommersammenkalling. Skriverier i pressen etter stevnet av arrangørklubben ved formannen Ivar Rivenæs er overdrevne og usaklige, og inneholder feilaktig informasjon og er kun egnet til å skade karate-idrettens anseelse. Ut fra dette har styret besluttet å innlede straffeforfølgelse mot arrangørklubben i henhold til NIF’s straffebestemmelser.

Selv om vi støtter lagenes kritikk av stevnet og dømmingen, mener vi at reaksjon og fremgangsmåte var uriktig, og at trekkingen av lag generelt er usportslig. Forbundet vil ut fra et totalt syn nøye seg med en alvorlig advarsel til de lag som trakk seg.

Forbundet er innstilt på å innlede straffeforfølgelse mot klubber eller enkeltpersoner som har forårsaket klanderverdige episoder. Det har hittil ikke vært mulig å få brakt på det rene hva som egentlig har foregått. Dette betyr ikke at anklagen avvises fra vår side, men at man i rettferdighetens navn må forsøke å finne fram til hva som har skjedd før noen reaksjon kan komme på tale. Forbundets styre arbeider så raskt som mulig med å avklare dette. Dersom noen har informasjoner til oss i denne forbindelse er vi takknemlige for dette. Vi håper at disse reaksjoner som er fattet av et enstemmig styre vil gi en balansert og riktig informasjon om forholdene overfor publikum. Eventuelle detaljdiskusjoner om det som har foregått fra klubber og utøverens side i form av avisskriverier er uønsket, da dette vil gi et unyansert syn, og sannsynligvis skade idrettens anseelse".

Utvalget for Karate i NIF v/ Arne Nestor

Som et direkte etterspill etter NM i Bergen ble forbundet plutselig stående uten formann Arne Nestor og sekretær Marit Nestor. I tillegg hadde man heller ikke lengre kontorplass. Arne følte at det ble så mye bråk og uenighet i kjølvannet av NM at det gikk på bekostning av det idrettslige aspektet. Det ble holdt møte på møte uten at man kom til noen enighet. Mange ville ikke fire en tomme på deres synspunkt og det ble mere kverulering enn konstruktivt samarbeid. Sett under ett var det vel et markeringsbehov av stilarten som var roten til bråket. Dengang satt man seg gjerne etter tilhørighet til stilart på stevnene, slik at alle skulte på hverandre i stedet for å fremme konstruktivt samarbeid. Personsammensetningen på forbunds-, klubb- og stilartsnivå var slik at man hadde et større markeringsbehov enn hva som er tilfelle i dag. En relativt ung gjennomsnittsalder utløste mange impulsive og lite voksne handlinger.

Styret i 1978 besto av Arne Nestor, Bjørn Flakstad, Geir Henriksen, Robert Berg og Bjørn Barstad.

1979 Stor pågang og merkbar økning i medlemsmassen

P.g.a. bråket omkring NM i Bergen gikk formann Arne Nestor av og Bjørn Flakstad overtok lederstolen. Under årstinget var det ventet en del uvennskap og unyttige diskusjoner som følge av hendelsene i Bergen (se eget kap.), men ved hjelp av enkle forholdsregler ble tinget greit gjennomført. Årstinget besluttet imidlertid å underkjenne stevnet som offisielt NM.

Utdrag fra årsberetningen i 1979

"1979 har vært et år med stor aktivitet innen Norges Karate Forbund. En stor øking av antall medlemsklubber har skjedd, og vi har per dags dato 42 klubber i forbundet. I Vest Agder har sågar 5 klubber startet særutvalg under Idrettskretsen. Dette er noe andre distrikter burde lære av da det ligger en del økonomiske midler i Idrettskretsene. Hovedproblemet når det gjelder å starte nye klubber har også i år vært mangelen på kvalifiserte instruktører. Pågangen fra hele landet om å få starte organisert karatetrening har vært stor, og en av oppgavene fremover må være å få igang kurser for trenere. På grunn av de ulike stilartene vil det by på problemer, men en eller annen løsning må vi komme frem til. Stilartsorganisasjonene har vi ennå ikke fått gjort noe konkret med når det gjelder retningslinjer og lover. Offisielt har vi bare enkeltklubber som medlemmer i NKF, men samarbeid mellom klubber som driver samme stilart foregår på ulike plan. Et par av stilartene har sendt deltakere til internasjonale mesterskap og gjort det bra resultatmessig. I 1979 har to klubber ansatt trenere på heltid. Fredrikstad kk har fått hit Eugene Codrington, mens OSI/KSI har ansatt Robert Aikman, begge fra England.

Internasjonalt har 1979 bydd på få aktiviteter. EM i Helsinki var den eneste turen utenlands for landslaget. Heller ikke denne gangen klarte Norge å hevde seg i lagkampen. Det ble tap i første runde mot Østerrike. I lett-tungvekt klarte Morten Andersen fra Tiger å komme helt til kampen om bronsemedaljen. Her ble det imidlertid tap Mot Englands Tyrone Whyte".

Landslaget hadde skrumpet litt inn i forhold til året før. I siste halvdel av 1979 bestod laget av 7 personer. Ved uttak til representasjon møtte disse 7 utfordrere som hadde oppnådd gode plasseringer i nasjonale stevner. Etter at alle utfordrerne hadde møtt alle på landslaget ble de 7 som hadde best poengsum tatt ut".

De første årene var det som dere ser heller sparsomt med gode plasseringer internasjonalt. Det var kun blåbelten Johnny Kristiansen som greidde å innfri som Nordisk mester i + 78 kg i 1977, ved å slå vår eminente landslagstrener fra begynnelsen av 90 åra, Håkan Nygren, i finalen. Kjell Wenstad ble nr. 4 i åpen klasse på samme stevnet. Under Nordisk i 1978 ble Kristiansen så slått av Nygren i finalen, men var fremdeles den eneste som hadde tatt medalje internasjonalt med sin gull og sølv fra Nordisk.

Grunnen til manglende resultater i denne perioden var nok først og fremst manglende matching, både nasjonalt og internasjonalt. Men også dette momentet med manglende konkurranse om landslagsplassene slik at utøverne ikke trente så seriøst som deres motstandere i utlandet spilte en viss rolle. Med en manglende vilje til å satse maksimalt nyttet det heller ikke om man trakk inn aldri så mange internasjonale toppinstruktører. Selve treningsopplegget og måten treningen ble utført på var et annet moment som man kunne sette fingeren på. Ressurstrening og en skikkelig analyse av hva man egentlig trengte for å lykkes i konkurranser fantes ikke. Helt i starten var det også litt dette med stilartskonfliktene som kan ta skylden, da man måtte ha en slags kvoteinndeling på landslaget fra de forskjellige stilartene. Da ble det naturlig nok ikke alltid de aller beste som var på laget.

Man skal riktignok heller ikke glemme at karate i Norge var veldig ferskt ennå, og utøverne var stort sett selvlært og med kun kort "fartstid" bak seg. Det var veldig få utøvere å ta fra, samtidig som ressursene de rådde over var svært begrensede. Etterhvert ble utøverne så vant til å tape at de var dømt til å mislykkes når det gjaldt, selv om de aller fleste hadde et meget godt utviklingspotensiale teknisk sett.

Først tidlig på 80-tallet begynte vi å hanke inn medaljer i flere klasser under de nordiske mesterskap. I Norge på slutten av 70-tallet ble det arrangert ca. 3 stevner per år mot ukentlige sådan i utlandet.

Fra sesongen 79/80 ble Norgescupen innført, med 5 poenggivende stevner. I tillegg til dette ble det for første gang tatt med en egen juniorklasse i NC og NM. Når Norgescup systemet etterhvert kom igang så vi også at resultatene tikket inn på stevner i nabolandene.

6 år etter at karateklubbene samlet seg til ett rike fikk Norge sin første kvinnelige svartbelte da Toril Nesheim Bamre bestod graderingen foran Sensei Enoeda i Crystal Palace i mai 1979.

Styret i 1979 bestod av Bjørn Flakstad (formann), Geir Henriksen (nestformann), Martin Burkhalter, Bjørn Barstad og Tordis Olsen.

Kamp for kvinner

Under Sørlandscupen den 26. mai 1979 ble det første forsøket med å ha kumitekonkurranse for kvinner i NKFs regi innledet. 12 deltakere stilte opp og Mariann Mosfjell fra Kristiansand KC sikret seg seieren. Erfaringene var både positive og negative, og styret vedtok på det grunnlag at slike forsøk skulle stoppes inntil man fant en godkjent brystbeskyttelse. Dette tok lang tid og svært lite ble gjort for å løse problemet. Ingrid Christiansen fra Bryne tok saken i egne hender og gikk til Brian Fitkin i Stockholm og fikk prøve en beskytter som virket bra. Problemet var at heller ingen andre land i Europa hadde innført slike konkurranser ennå, slik at vi ikke kunne høste av deres erfaringer på området. Arbeidsgrupper var nedsatt i de fleste land, men som vanlig brukte de svært lang tid på å komme frem til en akseptabel løsning.

Derved ble kvinnekamp lagt på hyllen i 2 år, før man den 12. juni 1981 igjen gjorde et nytt forsøk. Det ble kjempet etter datidens B-regler, og Kari Lunde gikk til topps. Fra og med sesongen 1981/82 ble kamp for kvinner innført som fast ordning, faktisk både i Norge og i de offisielle WUKO VM mesterskap (første gang i Stuttgart i 1982). Rundt 15 jenter stilte til start på NC-stevner i begynnelsen. Sesongen 82/83 ble det løst 24 A-lisenser for kvinner mot 122 for gutter.

1980 En milepel ble passert

Fra og med 1. desember 1980 passerte karateidretten i Norge en milepel ved at Martin Burkhalter ble ansatt som utdanningskonsulent. I alle år ble NKF drevet av frivillige, som i noen grad ofret både sin fritid og nattesøvn for at utviklingen skulle gå i riktig retning. Spesielt la Arne Nestor, Bjørn Flakstad og Ivar Rivenæs ned mye slit, penger og tid i starten, for at NKF og karateidretten skulle bli akseptert på lik linje med annen idrett i Norge.

Først 8 år etter kunne NKF for fullt satse på utdanning av dommere og trenere. I praksis betydde denne ansettelsen av Burkhalter at det ble et fast kontor med kontortid, hvor publikum og medlemmer kunne henvende seg for å få hjelp.

Utdrag fra NKFs årsberetning for 1980;

"1980 ble et meget aktivt år sammenlignet med tidligere år. Hele 20 stevner i inn- og utland ble gjennomført, og historiens første Norgescup i karate ble avsluttet 1. juni 1980. Nåværende utdanningskonsulent Martin Burkhalter ble den første vinner av et Norgescup i karate. Den første NC-sesongen ble gjennomført etter de gamle reglene, dvs. ingen puljeinndeling, og bare junior og seniorklasse, pluss kata for kvinner. Planene var å gjennomføre en serieordning i løpet av vinteren, men p.g.a. dommermangel og dårlig økonomi, viste dette seg ikke å være gjennomførbart. En slik ordning ville dessuten ha blitt gjennomført i lagkamp, og interessen for individuelle konkurranser var større.

I samband med puljeinndelingen ble nye regler for diskvalifikasjoner utarbeidet. Hvis en utøver blir diska 3 ganger i samme sesong skal han rykke ned en pulje. Karantenebestemmelser ved skader er også utarbeidet og distribuert til klubbene.

I forbindelse med årstinget den 23/3-80 ble det avviklet lag NM og Kata NM i Drammenshallen med Nippon kk som arrangør. Arrangementet var meget godt, og OSI tok seieren foran Kristiansand og OKK. Det ble også besluttet at vi fra og med 1980 skal ha et eget NM for junior. Shotokan kk fra Fredrikstad ble historiens første Norgesmester for lag junior. Senior NM individuelt var denne gangen lagt til Tromsø, som forøvrig arrangerte Nord Norges første karatemesterskap. Fra og med 1980 vil det også kun bli arrangert 2 NM stevner, et for junior og et for senior. Senior skal holdes i løpet av mars måned, mens junior skal holdes i november".

1980 ble et historisk år i og med at Norge tok sin første landskampseier mot Danmark den 23. februar i Kristiansand. Verre gikk det i Nordisk Mesterskap hvor vi ble desidert sist i lagkampen. Både VM og EM gikk i Madrid, Spania, og utøverne stilte der for egen regning. Frank Rønning kom lengst med sitt avansement til 3. runde i VM.

Det har vært holdt 7 styremøter i løpet av året, pluss 2 seminarer i forbindelse med nye puljeinndelinger og Norges cup. Teknisk komite har hatt flere konsultasjoner uten at det er skrevet referat fra disse, og det har heldigvis ikke vært nødvendig å engasjere verken dommerutvalget eller appellutvalget.

Bjørn Flakstad

Litt om forskjellige hendelser i 1980

Forbundet utnevnte sitt første æresmedlem i Tordis Olsen, for den store innsatsen hun gjorde for karateidretten i en årrekke. Hun ønsket ikke lengre å ta gjenvalg i styret, og man besluttet derfor å gi henne denne hedersbevisningen.

Utvalget for karate søkte så enda engang om status som særforbund på Idrettstinget i 1980, men trakk søknaden 1 måned før tinget, da utsiktene var små for medlemsskap. Dette bl.a. fordi lovene ikke var helt i tråd med NIF’s lover, samtidig som NIF ikke var helt fornøyd med vårt konkurranseopplegg.

Det at Martin Burkhalter nå ble ansatt i forbundet som landslagstrener kumite var et sjakktrekk som kom til å få stor betydning for norsk konkurransekarate. Den 23. februar samme året tok altså Norge sin aller første landskampseier noensinne ved å slå Danmark 27-23 i Starthallen utenfor Kristiansand. Med på laget var Frank Rønning, Helge Dehlin, Gunnar Nordahl, Bjørn Johansen, Jan Schie, Morten Halvorsen og Geir Henriksen. I returkampen i Danmark i september ble det imidlertid et knepent tap.

Bra innsats internasjonalt dette året gjenspeilte seg også i Mariann Mosfjells 9. plass i kata EM. Etter første runde lå hun på 3. plass, men hadde det ikke vært så mye rot og bråk omkring den offisielle katalisten og hvilke kata hun kunne gå, hadde Mariann antakeligvis oppnådd et enda bedre resultat. Hun gikk en kata som ikke stod på den offisielle listen, som forøvrig ikke var sendt ut ennå ! Etter at den hollandske (Rojers) og den engelske coachen (Donovan) hadde truet med å trekke lagene sine fra finalen fikk hun gå om igjen ! Da måtte hun velge en kata fra listen, men siden hun ikke hadde trent noen av disse, så ble det fall på listene. Forøvrig kan det nevnes at Mariann totalt har vunnet ca 20 stevner i kata og kumite på rappen på tross av sine beskjedne 48 kilo.

Frank Rønning kom ellers til kvartfinalen i VM dette året, og tapte for Europamesteren Arsenal.

Styret i 1980 bestod av Bjørn Flakstad (formann), Helge Dehlin (nestformann), Ture Chr. Flor, Jan Erik Bamre og Tordis Olsen.

1981 Bjørn Flakstad takker for seg

Etter 2 år som formann i NKF gikk Bjørn Flakstad av da han måtte flytte til Bodø i forbindelse med jobben, og det er uten å overdrive han blir gitt hovedæren for at forbundet stod så sterkt som det gjorde i 1981. All ære til tidligere engasjerte i samme stol, men uten Bjørns innsats og utallige nedlagte arbeidstimer hadde mye sett annerledes ut. Men med ansettelsen av utdanningskonsulenten som forbundets første betalte medarbeider tok man det første skrittet mot en funksjonsdyktig administrasjon.

Årsmøtet gav også klarsignal om at det aksepterte den foreslåtte forsikringsordningen som gjaldt fra 1. april 1981.

I sesongen 80/81 kom også inndelingen i A, B og C pulje i kumite, primært innført for å redusere antall skader blant utøverne. Arkitekten bak opplegget var Bjørn Flakstad.

I C- puljen var alle teknikker mot hodet forbudt, i B-puljen var armteknikker til hodet forbudt, mens A-puljen fulgte de internasjonale retningslinjene. For å styre utøverne litt ble kroppsteknikker honorert med Ippon, mens hodeteknikker kun fikk Waza-ari. Oppsummeringen viste at dette hadde vært en ubetinget suksess ettersom skadefrekvensen, spesielt på hodeskader, gikk ned markant denne sesongen. Med over 250 deltakere på Blindern Cup i januar kan vi trygt si at grunnlaget for mange skader var i hvertfall tilstede. Spesielt i C-puljen var det større deltakelse enn ventet, ettersom mange "erfarne" utøvere med noe lavere ambisjonsnivå deltok der. Ferskere utøvere fikk også nå en mykere "entre´´ i konkurransesystemet. Dette ble ikke bare en rein sportslig suksess, men også sett med miljømessige øyne var det et vendepunkt. Det ble en helt annen kommunikasjon og tone utøverne imellom som man ikke hadde kunnet spore f. eks. under NM i Bergen i 1978.

I tillegg til disse A-B- og C-reglene var det og nedrykksregel for dem som hadde 4 diskvalifikasjoner (hansoku) i løpet av en sesong.

Norgescup for lag ble også innført fra sesongen 81/82. Etterhvert ble det registrert en del småskader i fingrer og tær også i C-pulja, og man besluttet derfor å innføre B-regler også der fra 1/1-84.

Etter at kata også ble innført som konkurransetilbud for herrer ble det laget en kataliste med 2 kata fra hver stilart. Wado : Bassai-dai og Kushanku, Shotokan : Kankudai og Enpi, Shukokai : Seienchin og Kururunfa, Shorin : Bassai-sho og Kushanku, Kyokushinkai : Saifa og Tensho.

Martin Burkhalter satser på yngre krefter

Nå var vi ikke lengre noen "prugelknabere" i internasjonal sammenheng, og i EM 1981 stod Frank Rønning igjen for beste prestasjon ved å kjempe seg frem til bronsefinalen, bl.a. etter å ha slått siste årets verdensmester Abad fra Spania. Bronsen tapte han imidlertid etter en klar dommertabbe.

Under Nordisk Mesterskap fikk vi plutselig en hel drøss av medaljer. Individuelt ble det sølv til Arild Lund og Ole Uglum, mens Gunnar Nordahl og Knut Selliseth tok bronse. I lagkamp ble det sølv til Norge etter tap på færrest Waza-ari.

Et annet vendepunkt ved inngangen til 80-åra var at man forandret konkurransekarate fra Shobu Ippon kamper til Shobu Sanbon, og derved ble det hele mere dynamisk enn tidligere. Man kunne ikke lengre stå og vente med kontringer, men måtte beherske en hel rekke angrepsteknikker i tillegg.

Den forandringen Martin Burkhalter etterhvert stod for nasjonalt var å danne en stamme av utøvere som var meget interesserte i å satse. De ble samlet til faste tider slik at kontinuiteten ble bedre. I tillegg til å sveise sammen et lag måtte han den første tiden konsentrere seg om ren teknisk instruksjon for å høyne utøvernes ferdigheter. Etter en stund steg det tekniske nivået såpass at prioriteten ble lagt på teamarbeid. Utøverne måtte også undertegne en kontrakt hvor de forpliktet seg til å satse 100 %, derav delta på flerparten av de nasjonale stevner samt følge et ressurstreningsprogram med styrke, kondisjon, bevegelighet og smidighet, i tillegg til vanlig klubbtrening. Alt dette resulterte i en generelt mye bedre fysikk hos utøverne nå enn tidligere, da det gjerne var vanlig at bare 5 av 30 greide å gjennomføre en hard treningssamling. Alle måtte i tillegg føre nøye treningsdagbok over gjennomført trening. All treningen var også lagt opp etter en årsplan hvor mengde og intensitet på treningen stod i forhold til kommende stevner og deres viktighet. SE 8 UKERS PROGRAMMET.

Foran EM i Oslo (fra 1983) ble utøverne delt inn i en A-stamme (elitestamme) og en regional B-stamme, og kun tre utøvere fra den tidligere elitestammen ble beholdt. Det ble tatt ut 12 utøvere av hvert kjønn i A-stammen (9 juniorutøvere !), og noe varierende antall i B-stammen, alt etter rekrutteringen.

Styret i 1981 bestod av Helge Dehlin (formann), Jan Erik Bamre(nestformann), Ture Chr. Flor, Steinar Trones og Bodil Grødem.

1982 Avslag på søknad om særforbundsstatus

De forholdene som NIF tidligere hadde bemerket omkring vårt konkurranseopplegg ble raskt rettet opp, men nok engang viste sakspapirene til Idrettstinget (1982) at idrettsstyret gikk inn for å avslå søknaden om opptak som særforbund. Alle de formelle krav var helt i orden, men Idrettsstyret begrunnet avslaget primært med at det var behov for en tenkepause "da det i de senere år har dukket opp mange asiatiske/orientalske karate-beslektede idretter". De ønsket først å få en oversikt over idrettene og deres organisasjonsmessige likheter og ulikheter før de kunne ta endelig stilling til opptak. Denne argumentasjonen fra NIF ble ikke særlig godt mottatt i NKF, ettersom det vitnet om store kunnskapsmangler og dårlig forarbeide fra NIFs side.

Jeg siterer fra Helge Dehlins innlegg under Idrettstinget i 1982 :

"Hvis tingrepresentantene er enige om at man må anse fotball, og volleyball eller squash, badminton eller tennis som forskjellige idretter, så kan man si med god dekning at det bare finnes to relevante karate-beslektede idretter, taekwondo og kung fu. Ut fra den samme definisjonsrammen kan man si at aikido og jiujitsu er beslektet med judo, disipliner som kendo og jodo sogner til fekting, mens kyudo avgjort ville høre hjemme i bueskytterforbundet. Å bruke uttrykket "orientalske karate-beslektet" idretter slik idrettsstyret gjør det, er like meningsløst som å bruke uttrykket europeisk ballspill beslektede idretter".

Mot slutten av talen legges det ikke skjul på at NKF er svært misfornøyd med måten NIF har håndtert denne saken på ; " Vi har arbeidet meget hardt for å oppnå den anerkjennelsen som særforbundsstatus innebærer, og vi har i den tiden som er gått siden forrige Idrettsting overhodet ikke mottatt signaler fra Idrettsstyret på at de har vært misfornøyd med vårt arbeide. Det er derfor mange av oss som føler Idrettsstyrets innstilling i denne saken som et regulært bakholdsangrep. Vi kan ikke erindre at en søknad fra et Utvalg om status som Særforbund har blitt avvist på et slikt grunnlag. Til tross for at Lovutvalget støtter Idrettsstyrets innstilling, vil vi sette et stort spørsmålstegn ved det vurderingsgrunnlag man her bygger på. Under alle omstendigheter er det utillatelig av Idrettsstyret å komme med "behovet for en tenkepause" i 1982, når det overhodet ikke har skjedd noe nytt i denne saken siden forrige Idrettsting. Idrettsstyret har hele tiden visst at vi ville fremme vår søknad om status som Særforbund igjen i 1982, og burde derfor i anstendighetens navn gitt oss signal om sitt ønske om nærmere utredninger på et tidlig tidspunkt. Jeg er overbevist om at Idrettsstyret i det store og hele gjør en utmerket jobb, men denne saken har man etter min mening tatt for lett på. Jeg ber derfor tingrepresentantene om å gå mot Idrettsyrets innstilling og vedta vår søknad om status som særforbund".

Under saksbehandlingen fikk vi imidlertid uventet sterk støtte ettersom 41 av 120 stemmeberettigede gikk inn for at vi skulle tas opp som særforbund.

Norges Taekwondo Karate og Jujitsu forbund, med 280 medlemmer fordelt på 5 klubber, søkte også om opptak ved samme tinget, og Idrettsstyret ble spesielt bedt om å se på mulighetene for at disse kunne gå inn som medlemmer i Utvalget for Karate, noe som NKF tidligere hadde uttrykt seg positive til. Man hadde faktisk 2 slike klubber som medlemmer allerede.

På EKU kongressen i Gøteborg i 1982 ble det bestemt, med 6 stemmer mot Hollands 5 og Italias 4, at Norge skulle få tildelt EM i 1985. Dette var jo litt av en sensasjon på den tiden. Martin Burkhalter var særdeles aktiv som toppdommer i det internasjonale karatemiljøet da, og språkmektig som han er fikk han etterhvert opparbeidet gode kontakter som nok bidro til å gi Norge dette arrangementet. I tillegg var ofte Helge Dehlin og Steinar Trones ute på representasjonsoppdrag. De er også personligheter som lett knytter bånd når de er ute og reiser, og bidro vel også til at Norge ble vist tillit med dette EM. Med NIFs garanterte tilskudd på 50 000 og sparte reiseutgifter på 30 000 anså man det for mulig å hale i land et bra stevne rent økonomisk. Det ble nedsatt en organisasjonskomite på 7 personer med Bjørn Bråten fra Daruma kk som leder, ettersom han hadde gjort en meget bra jobb som ansvarlig for et NM tidligere.

På denne tiden var også fraksjonstendensene fra tidligere borte, slik at de forskjellige stilartsgruppene ikke lengre satt på hver sin tue og skulte på hverandre under møter og stevner. Denne fordragelighetens ånd var ikke bare fremherskende på lederplan, men smittet også nedover i rekkene. Under NM i 1982 var det en humørfylt og positiv tone mellom de forskjellige klubber og deltakere, noe som ikke var tilfelle på 70 tallet. Nå begynte denne ånden også såvidt å smitte over på medlemsklubbenes økonomiske drift. Det var relativt god overensstemmelse med det medlemstallet som klubbene rapporterte til NIF og det NKF opererte med. I NIF statistikken opererte med 4000 medlemmer, mens NKF tallene var 3200. Mesteparten av dette skrev seg fra manglende innbetaling fra 5 klubber, hvorav det mest graverende tilfelle hadde betalt for 11 av 200 personer. Etterhvert manglet det bare oppgjør fra to klubber, Stavanger kk og Sandnes kk, og man besluttet på styremøte den 4/9 å stryke disse fra medlemsregisteret for en to års periode.

I 1982 ble det for første gang iverksatt spesielle barnepartier i karate hvor opplegget var pedagogisk tilrettelagt. Seiken karateklubb v/Bodil Grødem og Bushido karateklubb v/Peter Weetman stod for de første klassene, som etterhvert ble en stor suksess. Selv om man i realiteten hadde undervist barn siden karate startet i Oslo på slutten av 60-tallet, så var det nå imidlertid lagt opp til et skikkelig pedagogisk opplegg som tok sikte på å gi barna en mest mulig tilpasset trening i forhold til alder og forutsetning.

Styret i 1982 bestod av Helge Dehlin (formann), Jan Erik Bamre (nestformann), Ture Chr. Flor, Steinar Trones og Bodil Grødem.

Forsikringsordningen

I 1978 påla årstinget NKF å skaffe en kollektiv forsikringsordning. Først i 1980 kom forslaget på bordet. Etter at det ble sendt ut et forsikringsutkast til høring i klubbene kom det nesten ingen reaksjoner på forslaget. Av de ytterst få som gav livstegn fra seg var de fleste negative, med den begrunnelsen at det ble for dyrt. Det første forslaget som forelå kom fra et engelsk selskap som skulle ha 60,- per medlem per år, forutsatt at alle medlemmer tegnet seg på ordningen. Erstatningssummen var satt til 150 000,- ved invaliditet og 10 000,- ved dødsfall. Tannskader ble dekket med 7500,-. Det er verdt å merke seg at tannbeskyttere ikke var påbudt enda. Med denne premien ville medlemsavgiften øke til 100,- per år for medlemmene. NKF ville selv sponse 10,- per medlem, ved å redusere medlemskontingenten til 40,- per år.

Etter mye debatt ble et avtaleutkast som kom fra Norges Brannkasse reforhandlet og prisen kom ned i 40,- per år. Et alternativt forslag var å ta de pengene forbundet sponset forsikringen med og sette de inn på eget forsikringsfond administrert av NKF selv. Dette ville gi 30 000 i utgift til eget fond sett opp mot 120 000 til forsikringsselskapet. For å unngå en altfor høy kontingent kom det forslag om å halvere medlemsavgiften til NKF til 25,-

Først den 20. mars 1981, under forbundets årsting, ble det bestemt med 34 stemmer mot 3 at NKF skulle gå inn for obligatorisk skadeforsikring gjennom Norges Brannkasse. Slik ble alle medlemmene forsikret fra og med 1. april 1981. Fra og med NM i 1982 ble også tannbeskytter påbudt for å bidra til mindre skader.

Etter to år med denne ordningen og med svært få innrapporterte skader gikk forsikringsselskapet med på å senke premiesummen fra sesongen 83/84. per jan. 85 var det utbetalt 51000,- i erstatning for tannskader oppstått under trening. Dette avslører nok at man slurvet fælt med bruk av tannbeskytter, men oppgav at man hadde brukt det. Svært få skader oppstod under offisielle stevner. I 1986 betalte man bare 28,- per medlem i skadeforsikringspremie, etter at Vesta Hygea og Uni konkurrerte om å få forsikringsansvaret.

1983 Europaturne og sportslig suksess

Sommeren 1983 dro landslagsstammen for første gang ut på en Europaturne med 21 personer som skulle leve sammen til alle døgnets tider (fra 27. august til 11. september). Turen ble en ubetinget sportslig suksess hvor Norge vant alle sine kamper, og jentene slo til med full utklassing og sifrene 31-2 i poeng !

Etter VM i Taiwan ble store deler av den eldre garde i landslagsstammen byttet ut med de yngre, som fra før ikke hadde resultater å vise til, og Martin Burkhalter måtte tåle mye kritikk som følge av denne taktiske disponeringen. Resultatene lot ikke vente på seg, og all respekt for motstanderne var som blåst bort. De yngre utøverne var også mye flinkere til å lytte til coachen, slik at en større del av de jevne matchene ble snudd i vår favør. Østerrikes landslag ble slått for første gang (solide 10-5), og i tillegg vant vi over Enighet i Malmø samt Zurich og Holland hvor Frank Rønning stod for en stor sensasjon ved å slå selveste John Reeberg !!

Tre år etter den første faste stillingen i NKF hadde forbundet 2 ansatte på heltid. Martin Burkhalter og Odd Arne Hagen, samt en deltidsansatt sekretær i Torill Nersveen. Fra 1983 kunne også forbundet for første gang tilby aktivitetslederkurs til medlemmene utarbeidet av Odd Arne Hagen, og det var samtidig et B-kurs på planleggingsstadiet.

Martin gjorde også en lynkarriere som dommer, og var etter få år ansett som kanskje verdens fremste dommer. Han var den første i verden som stod opp mot japanerne og turde å bedømme disse på likefot med andre. Under VM i Kairo tok han den japanske lagkapteinen i skole etter at denne ikke kunne forstå en av avgjørelsene hans. Japaneren fikk beskjed om å gå rett hjem og lese den lille grønne boken kalt "WUKO rules", og Martin tilbød seg å gi en mere utførlig forklaring hvis han fremdeles ikke skjønte reglene da !

Kumite for kvinner kom nå for fullt, og den første kvinnelige norgesmester i kumite var Heidi Egede Nissen fra Samurai Karateklubb (senere Bushido).

1984 Norges Karateforbund blir Norges karate og taekwondoforbund

1984 var året hvor karateidretten absolutt seilte i medvind, såvel sportslig som organisasjons- og aktivitetsmessig.

Av sakspapirene til Idrettstinget i mai fremgikk det også at forbundets søknad om særforbundsstatus ville bli anbefalt, slik at karate nå ble akseptert på lik linje med mere tradisjonelle vestlige idretter. Styret hadde samarbeidet med Taekwondomiljøet om en akseptabel felles organisasjonsskisse. I forhandlinger som foregikk i en svært positiv atmosfære kom man relativt raskt til enighet.

Det var på den tiden to Taekwondo organisasjoner i Norge med hver sin internasjonale tilknytning ; Norsk Taekwondoforbund som er tilknyttet World Taekwondo Federation (WTF) og Norges Taekwondo Forbund med tilknytning til International Taekwondo Federation.

Det var førstnevnte forbund som fikk avslått søknaden sin om utvalgsstatus i NIF under Idrettstinget i 1982. ITF valgte først å stå utenfor forhandlingene, men bestemte seg etterhvert for å være med likevel, og fikk da 2 av 6 medlemmer i fagutvalget.

Alle klubber uansett forbundstilhørighet kunne søke opptak i det nye forbundet (NKTF), men siden WTF var anerkjent av IOC bestemte man seg for at også NKTF skulle forholde seg til WTF internasjonalt, både med hensyn til kampreglement og økonomisk støtte til stevner. Dette var da også hovedoppgaven for fagkomiteen i Taekwondo det første året, nemlig å komme frem til en enighet omkring et felles nasjonalt WTF/ITF konkurransereglement.

Det ble bestemt at man grovt sett skulle ha to separate idretter med hver sin fagkomite og ett hovedstyre som da skulle være ansvarlig for den totale virksomhet i fellesforbundet, og ha en slags kontrollerende og godkjennende funksjon. Vi var nå på god vei til å bli det største kampsportforbundet i Norge med vel 9 000 medlemmer, mot judoens 8000, selv om full uttelling på medlemssiden ikke ble regnet med før i 1985. Antallet medlemmer økte likevel med ca. 10 % til 6077 medlemmer, mens antallet klubber økte fra 64 til 76.

Så den 27. mai 1984 var NKF formelt godkjent som særforbund, og da lå det i kortene nevnte fusjon med taekwondo senere på året. Navnet ble nå også endret fra Norges Karate Forbund til Norges Karate og Taekwondoforbund. Det aller første styremøtet som særforbund i NIF ble avholdt den 8/6-84 klokken 1400. Styret bestod av disse ; formann Helge Dehlin, nestformann Terje Smestad, Kjell Sivertsen, Steinar Trones, Kari L. Gundersen, Bodil G. Veggeberg og Håkon Fredriksen. Fellesplanene om fusjon med Taekwondo ble drøftet, og man tok sikte på å danne et interimsstyre den 1. oktober som skulle fungere frem til konstituerende årsmøte i mars 1985. Dette ville bestå av ovennevnte styre samt formannen i fagkomiteen for Taekwondo (Trond Berg). Det ble i tillegg besluttet å satse på en knyttneve som forbundslogo i og med at det var et fellessymbol for begge idrettene.

På utdanningssiden ble det avholdt ett aktivitetslederkurs og 3 C-dommerkurs. Våre egne regler i kumite ble nå også justert slik at de var identiske med EKU/WUKO sitt kampreglement. Helt nytt var det også at man avholdt et stevneavvikling- og funksjonærkurs. Dette var på 8 timer og gikk i Sarpsborg 9. desember. Dommerutdanningsopplegget var endelig klart, med A-, B-, og C dommerkurs, og man utdelte tilsammen 45 nye dommerlisenser dette året. I tillegg beholdt Burkhalter sin WUKO og EKU lisens og Robert Berg sin EKU lisens, etter dommerkurs i utlandet.

Denne våren ble det tatt iniativ til opprettelsen av Kampsportforbundenes Samarbeidsutvalg, som skulle fremme felles interesser. Karate, judo, boksing og bryting deltok med formenn og generalsekretærene. De hadde tre møter og man ble enige om spesielt å jobbe for et riksanlegg for kampsport, kampsportens dag og kampsport gymnas/kampsport tropp i forsvaret. Sistnevnte fikk man etterhvert til som et prøveprosjekt, mens resten av ideene ble senere lagt på hylla.


EM komiteen jobbet jevnt og trutt etter tildelingen av mesterskapet i 1981, men når det var 7 måneder igjen til stevnestart fant man ut at man lå langt etter tidsplanen. Dette resulterte i en rask omorganisering med Martin Burkhalter som ny leder. Alle komitemedlemmene jobbet utrolig bra, med Svein Strømmen som transportsjef, Tordis Olsen som administrator, Bjørn Bråten, nå som PR. sjef på salgssiden, John Ytterhaug, Helge Dehlin samt en representant fra UNI forsikring. Ved årsskiftet kom alt imidlertid under kontroll, og man så fram mot EM i 1985. Det verste var å få kontraktfestet en rimelig dekning av mesterskapet fra NRKs side, noe som også gjorde sponsorkontraktene usikre.

Selve arrangementet skulle vise seg å bli en knallsuksess, både sett med arrangementstekniske og sportslige øyne . Med økonomien i balanse, god mediadekning, bra med publikum bidro dette stevnet utrolig mye til at karate ble oppfattet som en skikkelig seriøs idrett, både innen NIF og blant folket generelt.

Første styremøte som NKTF ble avholdt 27. oktober 1984. Hovedpunktet på dagsorden var å oppnevne representanter til de nye fagkomiteene. Terje Smedstad fra Romerrike ble valgt som leder i karatedelen, mens Trond Berg ble formann i fagkomiten for Taekwondo.

Det som også var gledelig dette året var at NIF tok hensyn til den nye organisasjonsstatusen ved fordeling av sine midler. Sammen med kontingentmidlene gjorde denne støtten at man hadde råd til 3 heldagsstillinger i administrasjonen, noe som skulle vise seg å være absolutt nødvendig. Disse bestod i 1984 av Martin Burkhalter (generalsekretær), Odd Arne Hagen (utd. kons.) og Toril Nersveen (sekretær). Arbeidspresset var til tider meget sterkt i administrasjonen i denne perioden, men våre dyktige medarbeidere red av stormen.

Den økonomiske situasjonen i forbundet hadde vært noe "problematisk" både i år og tidligere og regnskapet for 1984 viste et underskudd på 41 561,-.

Som en kuriositet kan det nevnes at presidenten i NKTF Helge Dehlin hadde avsluttet sin karriære som elitespiller og tillitsvalgt i norsk bandy før han kom til karatemiljøet. På tross av sin "høyt fremskredne" alder kjempet han seg inn på landslaget på reinspikka jernvilje, og da på bekostning av nese og mange harde smeller i kroppen forøvrig. Han var det beste eksempelet på "best når det gjelder". Etter å ha blitt brukt som punchingball for Gunnar Nordahl i Kristiansand en hel sommer gikk Helge hen og slo Nordahl i stevnet påfølgende høst !

Helge Dehlin innførte forøvrig prosjekttenkingen i forbundet. Han var forut for sin tid i en idrettsbevegelse som ellers har hatt en tendens til å være altfor "sidrumpa" Selv om mange kanskje følte at han råkjørte gjennom styremøtene hadde han stor evne til å fokuser på saken fremfor de formelle om og men. Teamet Dehlin og Burkhalter var utrolig dynamisk. De var svært forskjellige, men utfylte hverandre som en særdeles effektiv duo som i det store og hele drev forbundet for egen maskin. Folket ble snarere dradd med av turbulensen bak dem enn å bli pushet på av forbundsledelsen.

Sportslig opptur

Det hele startet i mars hvor et saklig og godt årsting ble avviklet, og hvor de to påfølgende dagers Karate NM ble en publikums- og deltakersuksess uten sidestykke i NKFs historie. Vel 2000 tilskuere, 250 utøvere og 20 lag bidro til å gjøre denne helgen til en stor idrettsfest. Knapt var NM avsluttet før tre norske landslagsutøvere sørget for de beste internasjonale plasseringer gjennom tidene med to 4. plasser og en 5. plass i historiens første World Cup i Budapest i mars 1984, og de samme jentene fulgte senere opp med henholdsvis sølv, bronse og bronse i VM samme året ! (Anita Myhren i -53 kg, Stine Nygaard i -60 kg, Kari Lunde i + 60 kg). I World Cup fikk også Pål Erik Hansen en 4. plass i -75 kg.

Under VM i Holland ble Norge faktisk beste nasjon på kvinnesiden, og dette stevnet markerte innledningen på de virkelig interessante resultatene av Martins landslagssatsing. I herreklassen fikk Arild Engh 4. plass i åpen klasse.

Taekwondoidretten fikk 2 bronsemedaljer med seg fra EM i Stuttgart ved Sy og Ricky.

Styret i NKTF bestod i 1984 av ; Helge Dehlin (formann), Terje Smestad (nestformann), Steinar Trones, Kari Lithun Gundersen og Håkon Fredriksen. Trond Berg var i tillegg interimsmedlem fra 1. oktober.

1985 Stein Rønning blir europamester

1985 ble et nytt år preget av framgang for NKTF, såvel idrettslig som organisasjonsmessig. Antall medlemmer økte nærmest eksplosjonsartet fra 6077 til 10500, med en fordeling karate-taekwondo i forholdet 4-1. Antall klubber økte fra 76 til130 (88 karate og 42 taekwondo). Denne økningen skyldes vel først og fremst at taekwondoklubbene kom med for fullt dette året, samt at et TV-overført EM på hjemmebane hadde god rekrutteringsvirkning til sporten. Selve EM gikk med 69 958,- i underskudd, dette primært p.g.a. man ikke fikk låne elektroniske poengtavler av det franske forbundet som opprinnelig avtalt, slik at man selv måtte lage disse. Dette hadde man absolutt ikke budsjettert med. Underskuddet ble imidlertid dekket av NIFs garantifond, slik at det ikke belastet forbundets ordinære økonomi.

Den nye organisasjonsmessige ordningen i forbundet med fagkomiteer fungerte svært tilfredsstillende, og i motsetning til hva pessimistene fryktet, var det aldri engang tilløp til konflikter mellom de to idretter. Fellesforbundet var med andre ord så langt en gjennomgående suksess. Økonomisk gikk forbundet også i år med et lite overskudd.

Samtidig med denne sportslige- og organisatoriske suksessen ble også forbundets kontorer flyttet fra Fredensborgvn. 24 til Idrettens hus i Bærum (per 1. juli 1985). Et styrevedtak fra 1984 om anskaffelse av EDB utstyr ble også realisert i oktober dette året. 2 av 3 arbeidsplasser hadde nå EDB maskiner levert fra Saga data.

Aktiviteten på utdanningssiden var relativt liten, med en gjennomkjøring av trener 1 kurset (9 deltakere) og aktivitetslederkurset. Trener 1 kurset i den opprinnelige form ble for omfattende og man vedtok å endre opplegget. I forbindelse med trenerutdanningen ble det innført obligatorisk trener-/instruktørlisens i NKTF. Målet var at alle instruktører skulle ha gjennomgått trener 1 kurset innen utgangen av 1987. Dette kom imidlertid aldri til å bli realisert. Man hadde også ferdiggjort katadommerkurset våren 1985 og 19 deltakere ble uteksaminert første gang.

Fagkomiteen i karate gikk i år inn for å en ny ordning fra og med stevneåret 1986 mht. NM, slik at det nå ble et junior NM og et senior NM. I tillegg besluttet man å selge landskamper og NM til arrangørene. De vedtok også å bygge ut særkretsapparatet, samt å starte et dan-kollegium som hadde som hovedmålsetting å igangsette uformelle sammenkomster med karatefaglig innhold.

På taekwondosiden gikk samarbeidet på tvers av stilartsorganisasjonene over all forventning, noe som bl.a resulterte i det arrangementsmessige meget vellykkede første offisielle NM i taekwondo den 16. og 17. november . Det ble således besluttet å videreføre det kampreglementet man hadde kommet frem til foran NM.

Av økonomiske årsaker hadde vi kun mulighet til å sende deltakere utenlands til Nordisk i København. Her fikk Norge 3 bronsemedaljer ved Randi Jensen, Erling Oppedal og Tom Johnsen.

I motsetning til fjorårets underskudd på 41561,- viste regnskapet nå et overskudd på 37 775,-.

Styret i 1985 bestod av Helge Dehlin (president), Terje Smedstad (visepresident og leder for fagkomite karate) og Trond Berg (styremedlem og leder for fagkomite taekwondo), Steinar Trones (styremedlem) og Kjell Sivertsen (styremedlem).

Karate EM i Oslo med norsk Gullvinner

Norge skulle arrangere EM i karate i mai 1985, og med Morten Alstadsæthers sølv fra junior EM tidligere på året, trodde vel de langt fleste at noe skulle det vel bli på hjemmebane også. 320 utøvere fra 21 nasjoner deltok i mesterskapet, og Stein Rønning fra Tau utenfor Stavanger gikk som første norske karateka helt til topps i et viktig internasjonalt mesterskap med sin seier i -60 kg klassen. Stein brukte bare 1,5 minutter på å beseire regjerende verdensmester Dieter Betzien fra Vest-Tyskland !

"Gratulerer Stein Rønning. Norsk idrett er stolt av deg," skrev formannen i NIF Hans B. Skaseth i sitt gratulasjonstelegram som nådde rom 311 på EM-hotellet.

Morten Alstadsæther og Arild Engh kom også til hver sin bronsefinale og ble begge til slutt nr. 5. Morten brakk ribbeinet og kunne ikke gjøre stort i den siste kampen. I lagkampen var Norge nær sensasjon da de tapte knepent 3-2 for toppnasjonen Frankrike i bronsefinalen. Prikken over i’en var da presidenten i EKU uttalte at dette arrangementet var et av de beste han hadde deltatt på noensinne ! Han har forøvrig deltatt på alle 20 !

I kjølvannet av denne suksessen fikk vi også hele 5 deltakere i NIFs "prosjekt 88," noe som beviste at NKTF nå var Norges beste kampidrettsforbund. Morten Alstadsæther, Stein Rønning, Kari Lunde, Anita Myhren og Arild Engh ble tatt ut til å delta i denne "eksklusive gruppen".

Vi deltok også i World Games i London i 1985 og fikk med oss sølvmedalje i -65 kg ved Arild Lund, bronse i -80 kg og åpen ved Arild Engh og bronse i +60 kg damer ved Stine Nygaard. Dette bekreftet bare at vi hadde greid å nå målsetningen i henhold til NKTFs langtidsplan 1981-85. Vår eneste Nordiske mester ble Stine Nygaard som tok 1. plass i +60 kg på Island.

1986 Et konsoliderende år

1986 blir beskrevet som et konsolideringsår for NKTF. Generalsekretæren ble innvilget permisjon fra 1. april og internt opprykk av Toril Nersveen for å fylle hans stilling gjorde at forbundskontoret ikke hadde full bemanning i deler av året. Dette bidro bl.a. til at man kom på etterskudd på utdanningssiden, da i første rekke med trener 1 utdannelsen. Dessuten måtte langsiktige arbeidsoppgaver nedprioriteres.

I juli flyttet dessuten administrasjonen over i større kontorlokaler i Idrettens Hus (fra 33 til 44 kvm), og mye av sommeren gikk med til oppussing og innredning av kontorene. Reduserte administrative ressurser gjorde det dessuten vanskelig å ta store nye løft i 1986, samtidig som instruktørmangelen skapte problemer på rekrutteringssiden i mange klubber. Likevel viste medlemstallet og antall klubber i forbundet en ytterligere økning dette året. Ved årsskifte hadde NKTF 12 000 medlemmer fordelt på 141 klubber (9000 karateka i 95 klubber, og 3000/46 på taekwondosiden).


Den organisasjonsmessige utviklingen på kretsplan viste også framskritt med stiftelsen av to nye kretser. Nå var det endelig tilnærmet optimal kretsdekning på landsbasis sett ut fra de antallsmessige krav som ble stilt.

På slutten av året var det klart at Martin Burkhalter ikke kom til å gå tilbake til stillingen som generalsekretær og at Toril Nersveen også ønsket å slutte i NKTF.

Kjell Paldan, som var bedriftsøkonom av utdanning og hadde lang erfaring med salg, markedsføring og opplæringsvirksomhet, ble mannen som tok over generalsekretærjobben. Idrettslig sett var han selv tennisspiller, og var i sin tid initiativtaker til landets største tennisklubb ; Blommenholm. Han var de første ansatte i forbundet som aldri hadde drevet med budoidretter.

Gunnar Salbu, som hadde idrettsfaglig utdannelse fra Sjøforsvarets gymnastikkskole og sortbelte i Kyokushinkai karate, ble forbundets nye utdanningskonsulent.

På det sportslige plan i karate fortsatte den positive utviklingen for de kvinnelige utøverne, noe som bl. a. manifesterte seg i en sølv- og en bronsemedalje for damene i VM i Australia i oktober. Kari Lunde og Solveig Hansen reddet Norges ansikt ved å ta henholdsvis sølvmedalje i +60 kg og bronsemedalje i -60 kg. For denne prestasjonen ble også Solveig Hansen innlemmet i den eksklusive prosjekt 88 gruppen. På herresiden stod ikke resultatene gjennom året i forhold til forventningene, men man kalkulerte dette som et forbigående tilbakeslag. Vår aller første landskamp mot Japan 26. januar ble derimot en stor suksess, både sportslig og økonomisk. Med 25 000,- i overskudd og med 10-6 seier burde man ha hatt all grunn til å føle at man hadde lykkes. Stein Rønning ble tildelt bestemannsprisen. Stein Rønnings Jr. EM gull i Sveits var bare i liten grad med på å dempe skuffelsen over seniorlagets resultater denne sesongen.

Tidenes kataprestasjon stod Johnny Kendell fra Gjøvik for ved å ta en 7. plass under World Cup i Budapest.

I en tid hvor det ble pratet mye om penger i norsk idrett er det verdt å merke seg resultatene som kom med et minimum av økonomisk innsats. NKTF fikk 34 000,- i såkalte toppidrettsmidler fra NIF i 1985. Til sammenligning kan nevnes at Norges Bryteforbund fikk 123 000,-, Bokseforbundet 85 000,- og Judoforbundet 72 000,-. I sammenligningen med nasjonalidrettene blir disse bevilgningene som dråper i havet.

Suksesstreneren Martin Burkhalter sa seg villig til å stå som ansvarlig for landslaget fram til VM i 86. Ettersom den daværende assistenten til Martin, Jan Erik Bamre, ikke ønsket å ta over landslaget etterpå, måtte man se seg om etter ny landslagstrener-assistent. Arild Lund ble kontaktet med tilbud om å overta stillingen, og takket ja til utfordringen. Arild Lund beholdt grunnprinsippene i Burkhalters treningsopplegg for landslagsutøverne i kumitestammen, men ønsket å foreta mindre justeringer på bevegelighetstrening og detaljtrening av enkeltteknikker. I tillegg ble det satset litt mere på rein kumitetrening i A-gruppen, mens B-gruppen hadde en større del generell fysisk trening. Arild valgte også å konsentrere seg mye mere om mentaltrening ettersom det hadde hendt flere ganger på herresiden at spiriten sloknet når det gjaldt som mest. Frank Beck ble anbefalt av Prosjekt 88 lederen Thor Ole Rimejorde, og kom inn som konsulent på treningssamlinger og større stevner.


For første gang i forbundets historie ble også kata tatt seriøst i og med ansettelsen av Torbjørn Save som landslagstrener fra 6. september 1986. De første som ble invitert med til å delta i stammen var ; Steinar Liverud, Sverre Næsheim, Thomas Nilsen, Mona Gjøse, Johnny Kendel, Maiken Engelstad og Unni Høiby.


På taekwondosiden var man fremdeles i startfasen med henblikk på utvikling av utøvere med internasjonal standard. Innføringen av Norges Cup og enkelte lovende prestasjoner i utlandet gav signal om framgang både kvalitativt og kvantitativt. Selv om erfaringene man høstet i NM året før fra kampreglementet i taekwondo var positive, trakk revideringsarbeidet ut i langdrag, og det ble ikke arrangert konkurranser før NM i november. Igjen ble det et vellykket arrangement, og grunnlaget for en fremtidig fast Norges Cup i Taekwondo var lagt. Denne aktivitetsøkingen krevde også dommere, og det ble organisert en desentralisert C-dommerutdanning. Man jobbet også for at mønster kunne inngå i taekwondokonkurransene. I tillegg utarbeidet man et felles veiledende pensum til elevgraderinger, samt regler for godkjenning av svartbeltegraderinger. Norge deltok med 21 deltakere i Nordisk i Stockholm, og med 5 deltakere i EM i Seefeldt, Østerrike. I Sverige fikk vi bronsemedaljer ved Phani Lao, Ibrahim Kaya, Ricky Abrahams og Ricki Bricen og sølv ved Stig Laursen.

I september 1986 hadde man utdannet 86 C-dommere i karate, 17 B-dommere i karate, 10 A-dommere i karate samt 20 C-dommere i taekwondo.

Etter at Norges Idrettsforbund hadde opprettet et selskap ved navnet A/S Idrett, fant styret det også formålstjenlig å investere 10 000 kr i aksjer på høsten.

Regnskapet viste ved årsslutt et overskudd på 7884,-.

Styret i 1986 (etter årstinget) bestod av Helge Dehlin (president), Gunnar Nordahl (visepresident), Trond Berg (styremedlem & leder fagkomite taekwondo), Harald Ciarlo (styremedlem) og Terje Smestad (styremedlem og leder fagkomite karate).

1987 Mannskapsskifte på ledersiden

Året 1987 bar i første rekke preg av et mannskapsskifte på ledersiden i NKTF. "Veteranen" Gunnar Nordahl fra Kristiansand overtok etter Helge Dehlin som president, mens Kjell Paldan overtok formelt generalsekretærvervet etter Toril Nersveen. En annen "veteran, Odd Arne Hagen, tok over stillingen som visepresident. Det var også store utskiftninger i styret forøvrig, men det var et sterkt mannskap som overtok roret. De primære arbeidsoppgavene til det nye styret framover ble definert som ; trenerutdanning, barneidrett og styrking av lokalleddene.

Da Helge Dehlin overtok som president var det knapt 3000 medlemmer og man hadde ansatt en utdanningskonsulent i halv stilling. Ved Dehlins avgang organiserte forbundet 12000 budoutøvere og hadde 3 heltidsansatte ! Helge Dehlin gjorde en fremragende jobb som president i NKTF, og takket være hans engasjement og faglige dyktighet var forbundet nå virkelig på vei mot 90 årene med full fart. Heldigvis for Budoidrettene så hadde han ikke sagt sitt siste ord i saken med dette lederskifte, og ville snart komme på banen igjen i sentrale saker!

Vårt nye styre startet perioden med pågangsmot og stor entusiasme. Imidlertid falt arbeidet noe tyngre enn det hadde forestilt seg. Muligens var ambisjonsnivået noe i overkant av hva et ferskt lag kunne gjøre seg forhåpninger om å leve opp til. Man arbeidet mye med desentralisering av oppgavene utover i organisasjonsleddene. Kretsene fikk mere ansvar, bl.a. som følge av det pionerarbeide som ble lagt ned av Hans Finne. Landslagstrenerene ble dessuten langt mere engasjert i budsjettering og planlegging enn tidligere.

For første gang i forbundets 13 årige historie kunne man også avholde et årsting uten en eneste kontroversiell sak, og man var nå et forbund preget av enighet og samarbeid. Begge fraksjonene i Taekwondo var enige om kandidat til fagkomiteen, noe som var første gang på 3 år. Trond Berg fikk fornyet tillit, og ble derved "veteranen" i det nye forbundsstyret. I en forstand representerte dette året også en milepæl. For første gang ble 2 kvinner valgt inn i styret ! Lisbeth Trollvik fra Tromsø TKK ble styremedlem og Maria Gulbrandsen fra Egersund KK ble leder for Fagkomiteen i karate.

På samme årstinget ble Martin Burkhalter også hedret med æresmedlemskap i NKTF. I sin tale i den anledningen fremholdt avtroppende president Helge Dehlin at Burkhalter mer enn noen kan tilskrives framgangen forbundet har hatt på 80-tallet. Som forbundets utdanningskonsulent, generalsekretær, landslagstrener, internasjonal toppdommer, klubbtrener og formann i arrangementskomiteen for EM 1985, har han hatt en finger med i spillet i det aller meste forbundet har vært involvert i de siste 7 årene. "Uten ham hadde nok aldri forbundet befunnet seg på dagens nivå," sa Dehlin i avslutningen på sin tale.

(Martin begynte sin administrative karriære i idretts-Norge i en liten, nedlagt gullsmedforretning på 8-9 kvm i Staffeldsgt. i Oslo, med bibelskolen som nærmeste nabo. Dette var NKF’s første kontor. Foruten Martin, et skrivebord, et par arkivskap og en kaffekoker, var det plass til en besøkende som til nød fikk presset seg ned på en kjøkkenkrakk foran skrivebordet. Senere ble det generalsekretær, utviklingssjef i NIF, sportssjef i LOOC og markedssjef i Intersport Norge- og nå mot slutten av 90 tallet også markedssjef i Intersport International i Sveits ).

Til Idrettstinget forelå det søknader fra Norges Jujutsusport Forbund og Ju Jutsu Norge om opptak som særforbund. Disse ble avvist med begrunnelsen at man ønsket at de iverksatte samtaler med eksisterende, beslektede særforbund i NIF. I tillegg fikk man en formell søknad om opptak fra Norges Kendoforbund. NKTF var imidlertid ikke interessert i å utvide forbundet med flere idrettsgrener på det tidspunktet, og man anbefalte dem å søke opptak i Utvalget for fleridretter.

På utdanningssiden var det bra aktivitet. Ved årsskifte hadde 186 karatetrenere og 85 taekwondotrenere gjennomgått trener 1. Man vedtok dessuten for første gang å opprette et barne- og ungdomsutvalg med Peter Weetman som leder, og en dommerkomite i karate og en i taekwondo.

Etter over 6 års "kamp", bl.a fra forbundets side, fikk man endelig den 17. mars 1987 et forbud i Norge mot salg, import, produksjon og markedsføring av våpen som nunchaku og shuriken. NKF henvendte seg til SFT allerede i 1981, men fikk som respons at man ikke anså disse våpen som noe problem i Norge, dette på tross av at politiet var av en annen oppfatning. På bakgrunn av den økende volden med slike våpen og våpenbeslag som politiet gjorde fant SFT det formålstjenlig å se på NKTFs henvendelse fra en annen synsvinkel.

Sportslig på taekwondosiden er det verdt å nevne at vi fikk vår første Nordiske mester og internasjonale tittel i taekwondo ved Audun Johnsens seier i -76 kg klassen på hjemmebane, 10 år etter Johnny Kristiansens triumf for karaten. Svein Anderstuen ble formelt gitt oppdraget som landslagstrener i taekwondo. Etter en amper stemning mellom taekwondoutøverne dette året ble det laber aktivitet på konkurransesiden nasjonalt.

På karatesiden var det største som skjedde EM for kvinner og junior i Spania i februar. Jentelaget slo seg frem til en finaleplass og tapte knepent for Italia. Individuelt ble Kari Lunde bestemann med sin 2. plass. Anita Myhren og Stine Nygaard ble begge nr. 3. Tommy Gabrielsen debuterte internasjonalt med en 5. plass i -60 kg.

I senior EM i mai tar Tommy et nytt steg videre med sin bronsemedalje i samme klasse. Han også sikrer seg dermed plass i prosjekt 88.

Nordisk Mesterskap på hjemmebane i november ble en kjempesuksess for jentene som gikk helt til topps i lagkampen. I tillegg sikret Kari Lunde også gullmedaljen i individuelt. Ingen av herrene gikk til topps.

Under World Cup var Anita Myhren eneste medaljevinner med sin 2. plass. I landskampen mot Skottland i januar tapte Norge knepent 8-7.

Regnskapet i NKTF for 1987 viste et beskjedent overskudd på 1020,-.

Styret har i dette året bestått av (etter årstinget): Gunnar Nordahl (president), Odd Arne Hagen (visepresident), Maria Gulbrandsen (styremedlem & leder fagkomite karate), Trond Berg (styremedlem og leder fagkomite taekwondo) og Harald Ciarlo.

1988 Sterkest prosentvis vekst innen NIF og splittelse i Taekwondo

Ved inngangen til dette året hadde forbundet kommet opp i et medlemstall på 13400 medlemmer fordelt på 158 klubber. I alt 22 nye klubber og 1500 nye medlemmer kom i tilvekst dette året. Dette gjorde at NKTF var det forbundet med sterkest prosentvis vekst i NIF. Vi hadde også 13 kretser og utvalg etter at Nordland og Finnmark kom med.

Etter at forbundet mistet sin "one man task force", Martin Burkhalter, tok det en viss tid før nye rutiner og ansvarsfordeling var kommet skikkelig i orden for de nyansatte. I tillegg hadde man en oppgradering av administrasjonen og en sterk økning i fellesutgiftene i Idrettens Hus, slik at ledelsen måtte forkynne nøysomhetens evangelium over en periode. Dette gikk ut over topputøvere, dommere og tillitsvalgte, som imidlertid hadde full tillit til det som foregikk og ventet tålmodig på bedre tider. Man ønsket nå å satse i større grad på aktiviteter som stevner, dommerutdanning og kurs delegert ned til særkretsnivå slik at arbeidspresset på forbundet ble noe lettet. Administrasjonen hadde en hemsko for arbeidet sitt ved at dataanlegget stadig brøt sammen, foreldet og tungvint å operere som det var.

P.g.a. arbeidsbyrden besluttet man å ansette en fjerde person i administrasjonen, slik at man nå ble stående med ; generalsekretær, utdanningskonsulent, idrettssekretær og en administrasjonssekretær.

Europamestre i lagkamp herrer

For første gang i EM’s snart 25 årige historie ble den kontinentale/britiske dominans brutt ved at et norsk lag gikk til topps i lagkamp for herrer under EM i Genova, Italia.

Lørdag 7. mai 1988 vil for all fremtid stå som en merkedag i Norsk og Nordisk karate. At tidligere sølv- og bronsemedaljør i VM, Sverige, hadde stått for prestasjonen, ville vært forståelig i karatekretser, men at Norge skulle utkonkurrere verdensnasjonen Italia 18-17 på hjemmebane, var det ingen som trodde på forhånd. Landslagstrener var Arild Lund. Stein Rønning, Morten Alstadsæther, Tommy Gabrielsen, Harald Arnesen og Eirik Hjerpaasen deltok på laget som slo Tyrkia 4-1, Østerrike 3-0 og Skottland i innledende runder. Stein Rønning fulgte også opp i det individuelle mesterskapet dagen etter ved å slå engelskmannen Fairclough 6-2 i finalen og ta Europamestertittelen i -60 kg. Eirik Hjerpaasen tok bronse i tungvekt etter å ha slått både en Verdensmester og en Europamester på veien. Sammenlagt ble Norge nest beste nasjon etter vertslandet Italia !

Under Nordisk mesterskap i Sverige ble Thor Åge Martinsen fra Nidaros kk mester i -70 kg, Ingebjørg Solum nr. 2 i +60 kg og Jannne Iversen nr. 3 i +60 kg. Herre- og damelaget ble henholdsvis nr. 3 og 2. Tone Lauritzen ble nr. 2 og Thomas Nilsen nr. 3 i kata.

Under junior/kvinne-EM i Ungarn greide ikke kvinnene å følge opp suksessen fra året før, men Tommy Gabrielsen erobret sølvmedaljen i - 60 kg klassen.

I VM i Kairo ble det ikke samme suksessen som i EM i og med at laget til slutt endte på 5. plass, men Stein Rønning skrev igjen karatehistorie med sin bronsemedalje etter 5-4 seier over japaneren Hasegawa i lettvekt. Forventningene var på forhånd skrudd noe i taket etter laggullet fra Genova tidligere på året.

Stine Nygaard, Anita Myhren og Maiken Engelstad fra Daruma karateklubb viste sammen med Kari Lunde at det var bredde i Norsk kvinnekarate gjennom hele 80 tallet. Nå valgte de imidlertid å legge opp den internasjonale satsingen. Klubbtrener i Daruma Åge Thon skapte et skikkelig godt miljø hvor jentene virkelig trivdes og fikk utvikle seg, men ved inngangen til 90 årene var det familie og studier som skulle komme til å ta over fritiden, og storsatsing på karate tok derved naturlig nok slutt. I en årrekke var de 3 faktisk verdens beste klubblag, med en rekke internasjonale meritter å vise til.

På taekwondosiden var det en viss stagnasjon på stevnesiden etter NM, da det fremdeles hersket et divergerende syn på regelverket, samtidig som mange ikke ville stille seg bak de tillitsvalgtes avgjørelser. Dette året begynte også en splittelse i ITF, både nasjonalt og internasjonalt.

7 norske utøvere deltok i europapokalturnering i Hannover og 5 av dem kom hjem med gull, en sølv og en bronse. Under Nordisk Mesterskap ble det 2 sølv- og 3 bronsemedaljer.

Økonomien i forbundet viste for en gangs skyld bra tall med et overskudd på 61 752,-.

Styret bestod av Gunnar Nordahl (president), Odd Arne Hagen (visepresident), Maria Gulbrandsen (leder fagk. karate), Trond Berg (leder fagk. taekwondo) og Lisbeth Trollvik.

1989 Stagnasjon og tilbakegang i medlemstallet for første gang

Per 31.12.89 hadde NKTF 11 961 medlemmer, fordelt på 155 klubber, hvorav disse 92 karate- og 63 taekwondoklubber. Siden forrige ting var det faktisk en tilbakegang på 2000 medlemmer ! Ved inngangen til århundres siste decennium opplevde vi altså for første gang i forbundets historie en viss stagnasjon og etterhvert tilbakegang i medlemsmassen. Svenskene, som var tidligere ute enn oss med et budoforbund, opplevde denne nedgangen på midten av 80-tallet. For å motvirke dette iverksatte man en "kampanje" for å oppnå kvalitetsheving og produktutvikling.

Styret jobbet mye med "distriktspolitiske" saker hvor resultatet ble 3 nye særkretser. Status var nå hele 13 aktive kretser. Men det var ikke alltid like lett. Kutt i forespeilte tippemidler fra NIF pga det offentliges allokering av pengene mot Lillehammer OL representerte et betydelig problem i budsjettarbeidet. Ellers gikk det med mye tid til innarbeidelse av rutiner på dataanlegget. Lønn, fakturering, regnskap, registre etc ble lagt inn for å forenkle arbeidet på sikt.

Forbundet oppnevnte dette året en graderingskomite bestående av de høyest graderte instruktørene i norsk karate for å kunne gi tilbud om gradering i forbundets regi til personer som har vanskeligheter med å få gjennomført en stilartsgradering, spesielt der hvor enkelte personer og grupperinger kunne bruke graderingen som et maktinstrument overfor utøverne. Graderingsgodkjennelsen var forankret i WUKOs eget opplegg fra 1984, og NKTFs godkjennelse ville også automatisk gi WUKO godkjenning med mulighet for bekreftelse i form av diplom opp til og med 5. dan.

Martin Burkhalter, tidligere generalsekretær, konkurranseutøver, landslagstrener og internasjonal toppdommer var den første som fikk ta det nye systemet i bruk ved at han fikk sin 4. dan grad fra forbundet. I Frankrike godkjenner man f. eks. kun graderinger utstedt av forbundet.

Gunnar Nordahl, Geir Henriksen, Øistein Riber og Martin Burkhalter, alle 4. dan i sin stilart, utgjorde etterhvert denne graderingskomiteen. Når først gradering skal nevnes innførte forbundet også sine mye omtalte graderingspins i alle beltefarger.


NKTF fikk også ny logo i 1989. Gjennom de siste år har det heller aggressive inntrykk gitt av det tidligere emblem fra mange hold blitt oppfattet som en belastning. Et forslag fra Art Work ble godkjent . De kom også med et utkast til graderingsknapp, som var en ny satsing fra forbundets side. Disse ble trykket med forskjellige beltefarger på gullbunn slik at utøverne kunne kjøpe en knapp som stod i forhold til den graden de fikk.

Vi fikk også fyldig dekning i fjernsyn (40 min. tilsammen) ved et par anledninger i april, og forbundet må helt tilbake til EM i Ekeberghallen for å kunne vise til lignende medieoppmerksomhet.

Mye av tiden på forbundsplan gikk med til å mekle og finne løsninger på de problemene de to taekwondo-organisasjonene hadde seg imellom.

Etter EM i Titograd, Jugoslavia ble Kjell Sivertsen tildelt EKU referee lisens i kumite, noe som brakte ham inn i den internasjonale dommereliten. Kun 7 av 25 dommere bestod denne meget krevende testen på 145 spørsmål.

Det norske karatelandslaget ble etterhvert en etterspurt vare i internasjonal sammenheng, og fikk i 1989 invitasjon til en stor turnering på Kota Kinabalu, Malaysia. På NKTF budsjettet var det ikke midler, men 5 av landslagsutøverne hostet opp penger selv og dro ned. Norge vant lagkampen etter å ha slått Brunei, Hong Kong og Sverige. Laget bestod av Stein Rønning, Morten Alstadsæther, Kjetil Jacobsen, Bjørn Erik Søly og Frank Jensen. Stein vant i tillegg lettvekt, mens Morten vant -80 kg over Søly. Frank Jensen fikk sølv i + 80 kg.

Under EM forsvarte vi ikke tittelen, men en bronsemedalje i lagkamp befestet vår posisjon i Europas karatemiljø. Det var nok engang Stein Rønning som fulgte opp i individuelt med en bronse i lettvekt. Norge debuterte også i lagkata med Anita Iversen (Stavanger kk), Mona Gjøse (Stavanger kk) og Tone Lauritzen (Moss kk). Det var absolutt en hederlig innsats som gav 5. plass.

I kvinne- og junior EM fikk Norge bronse i lagkamp ved Janne Iversen, Tone Lauritzen og Ingebjørg Solum etter seier over Sverige, England og Italia.

Under World Games i Karlsruhe, Tyskland sommeren 1989 fikk karateidretten Norges eneste gullmedalje uansett idrettsgren. Som en liten spøk beskrev man vinneren slik "hva er lite, kjapt, snakker siddisdialekt, og gjør unna alle jobber på under 3 minutter ? Svaret er Stein Rønning fra Stavanger kk, som atter engang skrev karatehistorie når han avgjorde alle sine 4 kamper før full tid, og som deretter fikk medieoppmerksomhet i hovedstadsavisene i størrelsesorden "hybel til leie".

Under World Cup i Budapest fikk Stein Rønning, Ingebjørg Solum og Harald Arnesen hver sin bronsemedalje.

En annen meget positiv uttelling av forbundets nye satsing på konkurranseutøvere i kata kom ved at Anita Iversen fra Stavanger ble norgeshistoriens første Nordiske Mester i kata under stevnet som gikk på Island. Når denne boken ble ført i pennen var det fremdeles ingen nordmann som har vunnet nordisk i kata etter henne. Thomas Nilsen tok sølv i herreklassen. På kumitesiden tok Karianne Bjørneng gull i -53 kg klassen. Både herre- og damelaget i kumite ble nr. 2.

Taekwondo tok sin eneste internasjonale vinnermedalje ved Olav Dahls seier i -70 kg klassen under Nordisk. Ringerrike TKD arrangerte også en landskamp mot Sverige hvor vi ble slått med ett poeng. Ellers var det liten internasjonal deltakelse dette året.

Regnskapet for 1989 viste et underskudd på 37 234 kr, samt et tap på aksjer i A/S Idrett med 7000,-. Egenkapitalen hadde imidlertid økt med 17 000 i siste del av tingperioden.

Styret har dette året bestått av ; Gunnar Nordahl (president), Terje Hagland (visepresident), Trond Berg, Odd Arne Hagen og Lisbeth Trollvik.

1990 Stein Rønning blir verdensmester

Forbundstinget 1990 som gikk av stabelen i Sandvika utenfor Oslo den 19. mai ble det fredeligste i forbundets historie. Avtroppende styre fikk riktignok ikke tingrepresentantene med seg på kontingentforhøyelse, samtidig som de måtte finne seg i reduksjon av abonnementsforpliktelsene på "Svart Belte". På den annen side gikk hele valgkomiteens innstilling gjennom med akklamasjon. Det har ikke skjedd siden starten i 1974 !

Ved overgangen til 90 årene stod det 2. trenerkurset på NIF stigen ferdig også i NKTF. Trener 2 var et kurs over 3 helger hvorav 2 var felles for idrettene og en helg separat hvor innholdet var særidrettsemner som taktikk, teknikk, regler osv.

I forbindelse med regjeringens disponering av tippemidler fram mot OL fikk NKTF sin første regning fra Lillehammer i form av en kraftig reduksjon i den forespeilte tildelingen av driftsmidler for året. På grunn av dette måtte styret inndra en stilling i administrasjonen, noe som gikk ut over idrettssekretærens jobb. Den økonomiske styringen av forbundet var nå imidlertid blitt meget god. Regnskapsoversikter og budsjetter var i skjønneste orden.

På tinget i mai ble det gitt et klart uttrykk for at styret utarbeidet en handlingsplan for årene framover mot 1996, og på de første møtene en tid framover var dette hovedpunktet på dagsorden.

Forbundets økonomi utviklet seg (de to siste årene sett under ett) tilfredsstillende. Egenkapitalen ble styrket med 17 000,- fra 1987. Reduksjoner på forbundskontoret og strenge budsjettoppfølgingstiltak måtte iverksettes for å få alt på plass. Svikt i medlemsinntektene i forhold til budsjettert, samt forsinkelser i ved innfrielse av midler lovet ved inngåtte sponsoravtaler var en medvirkende faktor til dette. På grunn av at den daværende situasjonen ikke gav rom for økning i aktivitetsnivået gikk forbundsstyret inn for en økning av medlemskontingenten på 10,- per medlem fra høsten 1990.

Avtroppende styre bestod av ; President Gunnar Nordahl, Visepresident Terje Hagland, Odd Arne Hagen og Lisbeth Trollvik. P.g.a mye "brannslokkingsarbeid" i tingperioden ble det ikke mye tid til langsiktig strategisk arbeide for dette styret, men når skuta nå var manøvrert inn i smulere farvann så det lysere ut.

6. september ble NKTFs 14. krets stiftet i Møre og Romsdal.

Ved inngangen til 90 årene hadde Norge mange bra resultater å leve opp til internasjonalt, og under EM gjorde vi historiens beste norske individuelle innsats. Allerede i januar møtte vi Skottland i landskamp og slo dem for første gang, og det med hele 6-2.

Kvinne - og junior EM gikk i Tyskland 8.-11. februar, og Janne Iversen fightet med stor overbevisning seg frem til finaleplass, og til slutt sølvmedalje. At Stein Rønning tok bronse i Wien i mai under herrenes EM var vel kanskje ikke så overraskende, men at Harald Arnesen gikk bort og både tok sølv i åpen klasse og bronse i -70 kg hadde man ikke trodd på forhånd. I tillegg tok Jarle Sorken, mannen som nettopp hadde fått A-lisens i kumite og som var reserve fordi Eirik Hjerpaasen måtte melde forfall, sølvmedalje i -80 kg etter tap mot franskmannen Pyree. Med disse prestasjonene friskt i minne jaktet man på medaljer av noe edlere kvalitet under VM i Mexico City på slutten av året.

Stein Rønning var nær sagt selvfølgelig mannen som greidde det der. Torsdag 8. november 1990 ble han historiens første norske verdensmester i karate. Med unntak av finalen hvor han raskt skaffet seg en 2-0 ledelse med 2 raske uraken uchi teknikker, for så å sikre fram mot slutt , avsluttet han samtlige kamper før full tid. Ingen lettvekter på kloden kunne matche nordmannen denne dagen !

Med hele 53 deltakere i klassen var det en lang vei frem mot finalen. De første 3 kampene var nærmest for oppvarming å regne. 6-1 over en kineser, 6-0 over en fra Dominikanske republikk og deretter 6-1 over en fighter fra Guatemala. Samtlige kamper avsluttet på under 2 minutter. Så begynte alvoret. I kvartfinalen møtte Stein den tidligere jr. EM mester Bugur fra Tyrkia, som tidligere hadde slått ut Steins hardeste konkurrent, Simmi fra Italia. Etter en hard og spennende thriller stakk Stein av med det lengste strået, 6-4 ble resultatet. I semifinalen møtte han Fairclough fra England, og han hadde overdreven respekt for Stein, slik at han utgjorde aldri noen trussel, og det endte på 7-2 til Stein. Finalen gikk mot verdensmesteren fra Sydney i 1986, japaneren Hideto Nakano. Noen sekunder før slutt banket Stein inn en perfekt gyaku zuki og satte et perfekt punktum på en perfekt dag med sin 3-0 seier.

Lørdag 10. november fulgte utrolig nok klubbkameraten Morten Alstadsæther fra Stavanger karateklubb opp med sølvmedalje. I en thrillerpreget og knallhard konkurranse med iskald, taktisk fighting jobbet Morten seg til finale mot "ringreven" Jose Egea fra Spania. Med en hårsbredd fra en Ippon i sluttsekundene tapte han 2-1 for den regjerende verdensmesteren. Etter at Egea ledet 2-0 i første del av kampen, reduserte Morten med en perfekt gyaku zuki til enorm jubel fra det mexikanske publikumet 20 sekunder før slutt. Nå startet en vill jakt, og aldri har vel superfighteren Egea vært så til de grader på bakbeina. 2 sekunder før slutt satte Moten inn en perfekt de ashi barai som sendte Egea kontant i matta. Rutinert som han er greide han det kunststykket å rulle unna idet han traff matta, slik at Mortens kakato geri bommet med et par cm. Treff ville gitt ippon og seier til Morten !

Avtroppende landslagstrener Arild Lund kunne likevel neppe fått bedre attest med seg fra forbundet !

Etterfølgeren etter landslagstrener Arild Lund ble Håkan Nygren fra Sverige med Kjell Jacobsen som sin assistent. Nygren var selv på det svenske landslaget fra 1974-83, med resultater som ; 10 ganger svensk mester, 5 ganger nordisk mester, to sølv- og fire bronsemedaljer fra EM. I tillegg var han landslagstrener for Sverige fra 1984-90. Torbjørn Save gikk av som trener for kata etter VM og fikk Øistein Riber som sin etterfølger. Hans rolle var mere tenkt som en koordinator med henblikk på å bedre imøtekomme de stilartsspesifikke krav for landslagsutøverne.

Nasjonalt ble det innført et helt nytt konkurransesystem som erstatning for Norgescupen. Den ble erstattet av åpne stevner, og isteden for sammenlagtlister opererte man med rankinglister på utøverne.

Taekwondo hadde også en meget god periode konkurransemessig. I EM som gikk i Danmark i oktober tok Gunnhild Wallden sølvmedalje. Hun stod derved for den beste norske prestasjonen gjennom tidene. Før dette hadde 5 norske utøvere tatt sølv under Nordisk Mesterskap. Senere var det også et åpent dansk mesterskap hvor Thomas Bruvik vant gull i juniorklassen -64 kg. Som i karate skjedde det en endring på trenersiden også i taekwondo. Choo Woon Sup ble landslagstrener, mens Terje Haukeland fikk landslagssjefjobben etter Svein Anderstuen. Arbeidet med landslaget ble intensivert betraktelig, nivået høynet og mulighetene for internasjonal suksess var nå mere realistiske.

Styret i 1990 bestod av ; Helge Dehlin (president), Bjørn Sigurd Johansen (visepresident), Trond Berg (komiteleder taekwondo), Terje Hagland (komiteleder karate), Lisbeth Trollvik og Anita Fjærem.

Regnskapet for 1990 viste 1223 i overskudd, og egenkapitalen etter dette var nå 93 526,-.

1991 Utredning av et eventuelt Norges Budoforbund

Ved årsskifte 31/12-91 hadde NKTF totalt 11 162 medlemmer fordelt på 105 karateklubber og 66 taekwondoklubber. Tendensen mht. medlemstall var negativ i første del av tingperioden, men snudde i løpet av høsten 1991 slik at det økte noe igjen. Siden forrige ting har det vært en netto økning i antallet medlemsklubber, men en reduksjon på ca 800 medlemmer. I samme periode ble det dannet 3 nye kretser, Buskerud, Møre & Romsdal og Nord Trøndelag kretser. NKTF var nå oppe i 16 kretser/utvalg.

Som det har vært det i de fleste tidligere år var også denne perioden tidvis problemer for forbundsstyret mht. arbeidskapasitet. Da Geir Støre sa fra seg sitt verv i begynnelsen av perioden og visepresidenten på grunn av vanskelig arbeidssituasjon bare sporadisk kunne delta i styrearbeidet det siste året, sier det seg selv at arbeidsbelastningen på øvrige lett blir så stor at det går ut over gjennomføringen av viktige målsetninger.

Noe som styret arbeidet aktivt med de siste årene var utarbeidelsen av en langtidsplan med 5 kapitler ;

  1. rekruttering & frafall.
  2. toppidrett, eliteidrett og masseidrett.
  3. etikk og budotradisjoner.
  4. organisasjonsstruktur og arbeidsoppgaver.
  5. økonomi.

Ellers var det forberedelse og oppfølging av konkurranseoppleggene for karate og taekwondo på alle plan som var en av de betydeligste arbeidsoppgavene i administrasjonen. De gamle datamaskinene fra 1988 ble skiftet ut dette året med mere brukervennlig utstyr som gav administrasjonen bedre arbeidskapasitet.

Den eksterne kontakten med presse og media var en annen interessant og viktig oppgave de siste to årene. I mai sendte for første gang NRK ut et eget TV team til et internasjonalt mesterskap i karate, nemlig EM i Hannover. Samarbeidet med Media Mix og Rune Svendsen resulterte i flere sendte stevnereportasjer på norgesnettet.

Mens det sportslige nivå var kontinuerlig på vei oppover både i karate og taekwondo, så viste dessverre stevnedeltagelsen i begge grener en synkende tendens. Fagkomiteen i karate tok konsekvensen av dette og endret konkurransesystemet slik at Norges Cup 1991/92 ble erstattet med mere frittstående stevner. Norwegian Open ble innført, man åpnet for pengepremier og startet med rankinglister. Foruten tilbudet til konkurranseutøverne hadde man endelig fått trener 2 ferdig, og det første kurset ble avsluttet i januar med 9 uteksaminerte av totalt 36 påmeldte.

På våren startet så NKTF sitt utredningsarbeide med henblikk på en mulig utvidelse til et Norges Budoforbund. Foranledningen var at JJN hadde søkt opptak i NIF ved forrige Idrettsting. De ble av hensyn til antall forbund bedt om å føre samtaler med eksisterende kampsportforbund, slik at JJN kunne integreres der hvor det var mest naturlig. JJN var dengang 20 klubber og 2000 medlemmer, og de foretrakk tilknytning til NKTF i stedet for judoforbundet, da disse har fjernet seg mere og mere fra de tradisjonelle budoverdier over mot rein sport. Den eneste forutsetningen som ble satt fra NKTFs side var at de økonomiske rammene til de eksisterende idrettene ikke kom dårligere ut i et Budoforbund. Man dro også til Sverige for å trekke lærdom ut fra deres erfaringer med et Budoforbund, som faktisk ble dannet allerede i 1969 !

Karate EM for kvinner og junior ble denne gang arrangert i Glasgow, og Gorm Øian var den eneste som dro hjem med medalje etter seier i bronsefinalen i -80 kg klassen. Under seniorenes EM i Hannover 3.-5. mai var det igjen Stein Rønning som måtte redde Norges ære. Han hadde nå gått opp en vektklasse til -65 kg, men fightet seg likevel med stor overbevisning frem til en finaleplass. Det ble imidlertid Steins første internasjonale finaletap og sølvmedalje.

Håkan Nygren og Øistein Riber samarbeidet også om et treningsopphold for alle landslagsutøverne på Geilo, hvor målsetningen var å få hver og en til å ta ansvar, tenke muligheter og fungere sammen i lag. Ved siden av rein karatetrening ble det en "overlevningstur" i fjellet hvor alle hadde sine oppgaver og ansvarsområder.

Under Nordisk Mesterskap i Tammerfors, Finland tok vi vårt første lagkampgull på 8 år, og attpåtil med meget klar margin ! Vi må helt tilbake til Ekeberghallen i 1983 for å finne Norges siste lagkampgull. Stein Rønning, Jarle Sorken, Morten Alstadsæther, Harald Arnesen og Eirik Hjerpaasen feide all motstand til side. Stein Rønning var den eneste som tok individuelt gull (-65 kg). Harald Arnesen (-70 kg), Jarle Sorken (+80 kg) og Tone Lauritzen (-53 kg) tok alle hver sin sølvmedalje.

For første gang arrangerte Norge et åpent internasjonalt stevne med deltakelse fra Sovjet, Frankrike og de andre nordiske land. Nippon KK i Drammen stod for arrangementet.

Internasjonalt samkvem for Taekwondoutøverne gav også i år flere edlere medaljer. Gunnhild Wallden og Olav Dahl vant begge sine klasser under Nordisk mesterskap på Hønefoss 25.-26. mai. I tillegg ble det sølv til Saskia Gjerdingen og Cathrine Lind, samt bronse til Kirsten Andersen, Hanne Quikstad, Ingunn Martiniussen, Jone Kalstad, Jeppe Arntzen og Johnny Ødeving. I juniorklassen var det også noen lykkelige vinnere av gullmedaljer ; Thomas Bruvik, Vegard Iversen og Trond Zivkovic. Dette gav totalt 5 gull, 3 sølv og 10 bronsemedaljer ! Flott innsats ! På landslaget var det totalt 30 utøvere denne sesongen.

Regnskapet viste rundt 13 000 kr i overskudd, og forbundets egenkapital utgjorde nå 106 706,-.

1992 Norges Karate og Taekwondoforbund blir Norges Budo Forbund

Etter 9 år som NKTF ble det besluttet av et enstemmig forbundsting den 23. mai å innlemme Jujitsu som en tredje idrett i et Norges Budoforbund. I sin tiltredelsestale på forbundstinget 1990 lanserte President Helge Dehlin tanken om et fremtidig Norges Budoforbund. At utviklingen skulle gå så fort som tilfellet ble, var det vel ikke mange som forventet. Nå var vi tilsammen 185 klubber med 13500 medlemmer.

Bakgrunnen for det hele var at JJN (Jujutsu Norge) søkte opptak som særutvalg på Idrettstinget i Haugesund i 1990. Til tross for at JJN tilfredsstilte alle krav til opptak ble det avvist under henvisning til tidligere vedtak om at NIF prinsipielt ikke ønsket flere særforbund. JJN ble henvist til å søke samarbeide med enten Norges Judoforbund eller NKTF. Etter dette avslaget uttrykte JJN at de primært var interessert i en nærmere tilknytning til NKTF, siden dette var særforbundet som ivaretok budoidretten best. Med basis i de erfaringene som ble gjort i det Svenska Budoforbundet var også NKTFs forbundsstyre av den oppfatning at andre budoidretter absolutt hadde noe å tilføre karate og taekwondo. Siden NIF også kompenserte for de økte utgiftene forbundet derved fikk, gikk forbundsstyret enstemmig inn for at JJN ble tatt opp som egen seksjon i et NBF.

Fremdriften i et fremtidig NBF var som følger ;

  • 17/10-90. NIF viser til vedtak på Idrettstinget og ber NKTF ta stilling til JJNs søknad om opptak i NIF ved eventuell tilknytning til NKTF.Møtet berammet til 18/11-90 ble senere utsatt.
  • 11/3-91 Første møtet mellom NIF, NKTF og JJN avholdes. NKTF nedsatte en forhandlingsgruppe bestående av Helge Dehlin, Trond Berg og Kjell Paldan. Neste møte mellom ble berammet samtidig som det ble foreslått, ved besøk, å innhente erfaringsmateriale fra Svenska Budoforbundet.
  • 16/4-91. Møte avholdt mellom representanter for JJN og NKTF.
  • 29/4-91. NIF ble orientert om samtalene med JJN. Det ble bl.a. gitt uttrykk for at en avgjørende forutsetning for at dette skulle gå i orden var at karate og taekwondo ikke skulle komme dårligere ut enn i dag.
  • 10/5-91. Forbundsstyret vedtok på møte 1075-91 at samtalene med JJN skulle fortsette og følges opp med et besøk i Sverige.
  • 14/6-91. Helge Dehlin og Trond Berg avla Svenska Budoforbundet et besøk sammen med Thorbjørn Arntzen fra JJN.
  • 19/6-91. NIF ble orientert om NKTF/JJNs besøk i Sverige.
  • 9/8-91. Generalsekretær Kjell Paldan avla Svenska Budoforbundet et besøk.
  • 20/8-91. Saken ble behandlet i NKTFs arbeidsutvalg.
  • 3/12-91. NIF underrettet NKTF om idrettsstyrets vedtak angående utvidet rammetilskudd for 1992, og fremtidige budsjettøkinger ved eventuelt opptak av JJN som egen seksjon.
  • 12/12-91. NKTF vedtar med basis i NIFs styrevedtak å fremlegge et forslag på forbundstinget i mai 1992, om opptak av Ju Jitsu som egen seksjon i NKTF.

På tinget ble Helge Dehlin enstemmig gjenvalgt som president av de 107 stemmeberettigede. Med seg fikk han Gunnar Nordahl som visepresident, Søren Engelschiøn og Rune Lindseth.

Som en konsekvens av utvidelsen vedtok man en endring i organisasjonsstrukturen som i korthet gikk ut på at de tre idrettene fikk hvert sitt seksjonsstyre valgt på egne seksjonsting. Seksjonslederne ble automatisk medlem i Budoforbundets styre.

1992 blir da stående som et av fire viktige årstall i NKTFs historie; 1973 (dannelsen av NKF), 1976 (tatt opp av NIF som utvalget for karate), 1984 taekwondo innlemmes i et NKTF og vi får særforbundstatus) og 1992 (dannelsen av NBF).

Dette forbundstinget markerte på mange måter en korsvei. Overgangen til NBF er en sak og langtidsplanen som ble vedtatt på tinget en annen. Denne planen fokuserte spesielt på 3 sider; forholdet til egen medlemsmasse, forholdet til omverdenen og forvaltningen av budoidrettenes etiske verdier. Via langtidsplanen forpliktet forbundet seg til å satse mere aktivt på de 90 % som ikke er konkurranseaktive. Selv om sport fremdeles var et satsingsområde, var hovedmålsettingen at budostandarden skulle heves over hele linjen.

Presidenten avsluttet forbundstinget med overrekkelser til de som avtrådte i styret (Per H. Walnum og Anita Fjærem), med spesiell takk til fagkomiteenes ledere Terje Hagland og Trond Berg. Sistnevnte hadde sittet i styret siden 1984, da NKTF ble opprettet, og har gjort en betydelig innsats både for sin særidrett og for forbundet generelt.

Den 2. oktober ble det avholdt konstituerende seksjonsting i Norges Budoforbund hvor hovedpunktet på dagsorden var valg av seksjonsstyrer. I alle tre seksjoner forløp tinget i rolige og saklige former, og stort sett ble valgkomiteens innstillinger fulgt. Etter et halvt års delvis stillstand i organisasjonsarbeidet ble derved overgangen fra et toppstyrt NKTF til et seksjonsstyrt NBF fullført. Arbeidsdagene i det omstrukturerte og utvidede forbundet kunne begynne. På listen over de tillitsvalgte i seksjonene fant man navn med betydelig erfaring fra de respektive idretter og organisasjonsarbeide. Dette var folk som man mente kunne holde styr på himmelstormerne, men som samtidig ville være åpne for nytenking og kreative innspill fra friske krefter.

Den nøyaktige arbeidsdelingen mellom forbundsstyret og seksjonene var ikke helt klarlagt ennå, men utover saker som spesifikt angår den enkelte idrett, var det på det rene at seksjonene ville få ansvaret for all idrettslig aktivitet, og da i første rekke konkurranseaktiviteten. Ellers ville det gi idrettene mulighet for full handlefrihet med de tilskuddene seksjonen mottok, med det økte merarbeidet med planlegging og budsjettoppfølging dette innebar. Forbundsstyret ville først og fremst jobbe med utgangspunkt i langtidsplanen.

Konkurransesesongen for karate i 1992 startet med Paris Open i januar, hvor kun de 3 beste fra EM og VM var invitert. Som vanlig var det Stein Rønning som fulgte opp, denne gangen med bronsemedalje.

Under juniorenes EM i Lisboa markerte Jørn Ove Hansen sin overgang til de voksnes rekker med en bronsemedalje, og Jørn Ove var ikke snauere enn at han gikk hen og forbedret bedriften under VM i Granada 8 måneder senere ! Når favorittene ikke innfrir dukker det opp nye, og dette var norsk karate i et nøtteskall på den tiden. Det viser samtidig bredden i norsk landslagskarate. Jørn Ove gikk helt til finalen i mellomvekt -75 kg. 21 åringen fra Drammen møtte Wayne Otto fra England, men på tross av knallsterke innledende runder måtte han se seg slått 1-6, og fikk derved sølv i VM. Det var også en fin avslutning på engasjementet til landslagstrener Håkan Nygren fra Sverige. Assistenten Kjell Jacobsen overtok nå kumitelandslaget.

Herrelaget skrev også historie ved å slå ut favoritten England i 2. runde, noe som skapte stor frustrasjon i den leiren, siden de hadde regnet med å ta sin 6. lagtittel på rad. For første gang på 12 år tapte det seiersvante britiske mannskapet.

I seniorenes EM i Den Bosch, Nederland ble det for første gang Morten Alstadsæthers mesterskap. På tross av flere juniorplasseringer og laggull i 1985 og sølv i VM hadde han fortsatt til gode å ta en seniortittel på de 9 årene han har holdt på internasjonalt. 5 sekunder før slutt i finalematchen avgjorde han det hele med en perfekt Mawashi geri mot hodet på tyskeren Waldemar Rausch. Tommy Gabrielsen fikk sølvmedalje i - 60kg.

Under Nordisk mesterskap gjorde vi vår beste figur noensinne ved å hente hjem 4 gull, 2 sølv og 2 bronse i individuelt. I tillegg tok vi sølv i lagkumite herrer og lagkata herrer.

Morten Alstadsæther, Janne Jacobsen, Tommy Gabrielsen og Lars Forberg ble vinnere. Sølv til Tone Lauritzen og Svein Sandlien. Stein Rønning brakk armen, og kunne derved skyte en hvit pil etter å forsvare sin VM tittel fra Mexico en måned senere.

Taekwondoutøverne var i England og deltok på First Phoenix INt. Open i Plymouth. Her gikk Olav Dahl til topps i -64 kg, mens Thomas Bruvik fikk bronse i -70 kg.

Ved årsskiftet 31.12.92 hadde Norges Budoforbund 106 karateklubber og 71 taekwondoklubber, med henholdsvis 7253 medlemmer og 4086 medlemmer. Jujutsuklubbene begynte man først registreringen av etter seksjoneringen 23.05.92, så det ble ikke full uttelling før året etter på medlemssiden.

Regnskapet for 1992 viste 9709,- i pluss.

1993 20 års jubileum med Budogalla i Oslo Konserthus

"Så gjorde dopingen sitt inntog" var overskriften på lederartikkelen i sort belte nr. 1/93.

Norske karate og taekwondoutøvere hadde blitt testet jevnlig på samlinger og stevner siden begynnelsen av 80-tallet, og da 10-året var over kunne vi med stolthet fastslå at ikke en eneste utøver innen våre idretter hadde testet positivt.

Men "treet vokser ikke inn i himmelen" sier et ordtak. I løpet av et par korte uker på høsten 1992 ble 2 av "våre" utøvere tatt for bruk av anabole stereoider, en karateutøver og en taekwondoutøver. Begge erkjente forholdet og de ble anmeldt til domsutvalget i NIF i slutten av februar 1993. En taekwondoutøver og en karateutøver testet positivt på anabole steroider. Ingen av de to var med i nasjonal konkurransesammenheng uten at det i seg selv var noen trøst. Desto mere beklagelig var det at den ene var en av landets høyest graderte taekwondoinstruktører, med den negative signaleffekt dette kunne gi. Det kan selvsagt sies mye om doping, men med den moral og etikk budoutøvere omgir seg med så forstår de fleste hvor sterkt inntrykk dette gjorde på andre seriøse budoka.

I forbindelse med langtidsplanens moment om satsing på de ikke-konkurranseaktive iverksatte man en sommerleir for Budointeresserte i Mandal 3-8 august. Tanken var å tilby en variant til de tradisjonelle sommerleirene hvor gradering som oftest står i fokus. Man hadde et treningstilbud som gikk på tvers av alle budogrener og stilarter, i tillegg til rein ferie og avslapping. Leiren ble en knallsuksess for de 200 deltakerne takket være primus motor Jacob Erstad fra Mandal og prosjektansvarlig Rune Lindseth fra NBF, som hele tiden sørget for at alt gikk prikkfritt. 16 av landets fremste instruktører i sine grener instruerte gratis i fire dager, og det med en entusiasme og engasjement som savner sidestykke i vår 20 årige historie.

Siden dette var et jubileumsår bestemte man seg for å markere det behørig med en stor Budo Galla i Oslo konserthus søndag den 7. november. I tillegg til flere utenlandske "showmakere" stilte vi selv med vårt eget demoteam med utøvere fra alle de tre idrettene i NBF. Jarl Goli var innleid som konferansier og bant showet sammen på en passe grei måte. Av utenlandske stjerner var det Raffi Liven og Alain Sailly som helt klart fremhevet seg med kvalitet og avanserte teknikker på programmet. Når sant skal sies hadde vel kun en mindre del av det som ble vist noe med Budo å gjøre. Det var mye sirkus og gjøglerier, men det viste i hvertfall hva som kan være mulig å oppnå med systematisk og målrettet trening av forskjellig slag.

Torsdag 7. januar gjennomførte NBF for første gang en landsomfattende annonsekampanje i 47 aviser med 2.6 millioner lesere over hele landet. Annonsen inneholdt kontaktpersonen i alle våre 16 budokretser med telefonnummre. Antall henvendelser etter denne annonsen var svært mange. Forbundet fikk synliggjort hvilke idretter NBF representerer, sin nye logo og fikk ikke mist skapt større oppmerksomhet om medlemsklubbenes tilbud utover landet.

Igjen skrev Stavangerguttene Stein Rønning (-65 kg) og Morten Alstadsæther (-80 kg) karatehistorie ved at begge to vant EM titler i sine klasser i Praha, Tsjekkia. Dette var både første gang en nordmann forsvarte et EM gull (Morten) og første gang vi tok 2 EM gull på samme tid ! Stein Rønning ble europamester for 3. gang, og nå i ny vektklasse !

Etter en tids pause besluttet man i karateseksjonen å gjeninnføre Norgescupen fra høsten 1993 for å få en ny giv i deltakelsen på nasjonale stevner.

På Taekwondosiden deltok man i VM som gikk i New York, og dette ble det beste mesterskapet noensinne for Norge med den 17-årige Saskia Gjerdingens kvartfinaleplass. Der ble det dessverre 0-1 tap for en koreansk jente.

Norges Budoforbund hadde ved årsskiftet 31.12.93 totalt 13 338 medlemmer fordelt på 113 karateklubber (7329 medlemmer), 75 taekwondoklubber (4119 medlemmer) og 20 jujutsuklubber (1890 medlemmer). NBF styret bestod i 1993 av Helge Dehlin (president), Gunnar Nordahl (visepresident), Søren Engelschiøn, Rune Lindseth, Odd Arne Hagen (seksjonsleder karate), Trond Berg (seksjonsleder taekwondo) og Trond Søvik (seksjonsleder jujitsu).

Regnskapet viste 53 485,- i pluss.

Gunnar Nordahl gjorde seg rimelig bemerket under WUKO sin kongress i Algerie. Grunnen til dette var at han etter å ha kommet med en kritisk uttalelse ble ignorert på talerlista, og derved klatret opp på talerstolen hvor styret satt, og hadde med seg en plakat hvor det stod "TALERLISTEN BLIR IGNORERT" i blokkbokstaver ! Dette ble da også tatt til etterretning, da kongressen ble fjernsynsoverført på nasjonalt TV. Denne kongressen var forøvrig ikke det eneste som var turbulent, da landet var på randen av full borgerkrig, og delegatene ble regelrett beskutt på veien til hallen. Sør Afrikas delegat fikk en kule gjennom det ene vinduet i taxien, forbi nesen og ut det andre vinduet, alt dette mens taxisjåføren tråkket febrilsk på gassen for å komme unna. Dette la i hvertfall grunnlaget for en posisjon i styre og stell internasjonalt.

1994 Gunnar Nordahl inn i styret i EKU og WKF

Etter over 10 år som ypperlig ambassadør for Norge og karatesporten gav Morten Alstadsæther fra Stavanger Karateklubb NBF og Olympiatoppen beskjed om at han ønsket å trekke seg fra konkurransedeltakelse. Han følte nå at det var på tide å prioritere familie og jobb framfor egen idrettskarriære. Med 11 NM, 2 kongepokaler, 2 individuelle EM titler, 1 lag EM tittel og sølv fra VM fremstår han som en av de aller største i vår karatefamilie. Hvis noen tror Morten kom gratis til denne suksessen må man tro om igjen, for få har vel møtt så mye motgang internasjonalt som nettopp ham. Likevel har han bitt tennene sammen og kjempet seg videre, og virkelig levd opp til essensen med karate-do, nemlig å reise seg igjen "for hver gang man har blitt slått ned"! På slutten av sin karriære ble han regnet som en av verdens absolutt beste tekniske utøvere uansett vektklasse ! Det er litt av en attest å ha med seg. I tillegg til hans tekniske ferdigheter vil Morten også bli husket for sin eksemplariske adferd både på og utenfor matta, og vil for fremtiden fremstå som et eksempel for både store og små.

Arbeidet i forbundsstyret etter " seksjoneringen" gikk svært greit, mens det har vært mindre effektivt. Spesielt var det i taekwondoseksjonen hvor 2 grupperinger stod steilt mot hverandre gjennom hele den første tingperioden. Heller ikke karateseksjonen fungerte så godt som ønskelig, på tross av at utgangspunktet var det beste. Konflikter som normalt bidrar til at man drar organisasjonen videre fremstod her i NBF nesten som rein krig, og gjorde sitt til at man ble stående mye på stedet hvil. Skåret i gleden for dem som har fulgt Norsk Budo helt fra den spede begynnelse var at man ikke enda hadde fått bukt med de mange særinteresser og den forunderlige maktstruktur som hersker i Budo. Med hovedprinsipp som fred, fordragelighet og respekt var det tydeligvis langt ennå mellom liv og lære i norsk Budo- iallefall på organisasjonsplanet.

Innenfor jujitsuseksjonen var det nødvendig å bruke en del tid på å sluttføre flere saker omkring Ju Jitsu Norge, hvor de fleste klubbene hadde stått som medlemmer tidligere. Mye av dette arbeidet var ikke synlig for medlemmene, men likevel essensielt for den videre fremdriften av seksjonens arbeide. Man kalte det for administrativt oppryddings- og tilretteleggingsarbeide. På slutten av tingperioden ble det stort sett jobbet mest med langtidsplanen. Ellers ble det iverksatt et demoteam som skulle markedsføre ju jitsu og fremme rekrutteringen.

Flere av prosjektene som ble satt igang falt imidlertid i fisk ettersom de involverte personene hadde altfor mange baller i luften samtidig. I tillegg var det en interessekonflikt mellom Ju jitsu Norge med Rune Henriksen og Torbjørn Arntzen på den ene siden og ju jitsuseksjonen på den andre siden som gjorde at arbeidet ikke ble særlig produktivt.

Forbundstinget 1994 ble avholdt på inforama i Sandvika utenfor Oslo. Særkretsene og særutvalgene møtte mannsterke frem. men klubbene kunne vært bedre representert, og da særlig karateklubbene.

En av de gledelige nyhetene som styret kom med var at de endelig hadde fått gjennomslag i NIF for at det ikke lengre var mulig å stå som medlem i NIF uten å være medlem i det særforbundet som organiserer den idretten man driver. I tillegg ble det bred oppslutning på idrettstinget om å gjennomføre en idrettsaksjon mot vold.

Etter forslag fra styret vedtok tinget å opprette et utvalg for fleridretter i tillegg til de tre eksisterende seksjoner. Den direkte foranledningen til dette var de interne 10 år gamle samarbeidsproblemene innen taekwondoidretten. Begge parter viste liten vilje og evne til å samarbeide om problemene. Hensikten var også å få en seksjon som også kunne innlosjere de idrettene som ikke falt naturlig inn i de andre tre seksjonene. Dette utvalget måtte ta inn de klubber/kampidretter som forbundet skulle velge å ta inn utenom "normalen".

En revisjon av langtidsplanen ble lagt frem, og den var i stor grad lik den forrige, men med større vekt på det verdigrunnlag som er felles for all norsk idrett. Videre var det også trukket inn større ambisjoner på det internasjonale plan også på den organisatoriske siden. Av de innkomne forslag vakte jujitsuseksjonens utkast til ny økonomisk fordelingsnøkkel mellom seksjonene den friskeste debatten. Forslaget falt imidlertid.

Valgene ble gjennomført uten de helt store overraskelsene, bortsett fra at taekwondoseksjonen på sitt seksjonsting valgte Elling Aursund som ny leder etter et benkeforslag. I og med at Helge Dehlin valgte å gå av overtok Gunnar Nordahl roret som NBFs fremste tillitsmann. Ved sin høyre hånd fikk han tidligere elev og venn Rune Lindseth. Ny leder for karateseksjonen ble Morten Alstadsæther, som fulgte opp sin fremragende idrettskarriære med friske ideer på det organisatoriske plan. Ellers ble Trond Søvik, Søren Engelschøin, Gerd Helen Henriksen, Trond Berg og Marit Alice Scheie med i styret.

Karateseksjonen fikk i tillegg til Alstadsæther med seg følgende personer : Geir Henriksen, Thomas Nilsen, Vigdis Engen og Jacob Erstad.

Jujitsuseksjonen ledet av Trond Søvik bestod ellers av : Ketil Vigdal, Unni Stangnes, Bente Stangnes og Ove Erstad.

Siste vedtak på forbundstinget var tildeling av æresmedlemskap til avtroppende president Helge Dehlin. Tidligere var det kun Tordis Olsen og Martin Burkhalter som hadde fått tildelt disse hedersbevisene. Denne tildelingen var på ingen måte å anse som en bronsemedalje, da han totalt i 12 år og to tingperioder har vært forbundets president. Helge var uten sammenligning den som hadde ytet størst personlig innsats i organisatorisk sammenheng. Han var drivkraften bak oppnåelsen av særforbundsstatus innen NIF og initiativtaker til et norsk Budoforbund med takhøyde for flere budoidretter.

Så fikk vi også endelig den første nordmann i EKU (European Karate Union) toppen ! Nominasjonen av Gunnar Nordahl kom for ham som julekvelden på kjerringa. Det var Tommy Morris, presidenten i det skotske forbundet, som ringte og spurte om Gunnar ville stille til valg. Dagen etter ringte Espinos, president i det spanske forbundet, og sa at det var gjort en del forarbeide som ville sikre valget. EKUs Directing Committee (styre) skulle utvides med 4 medlemmer, og flere land var interessert i at man skulle ha inn nytt blod i styret. Gunnar selv tror det var hans deltakelse i WKFs kongress i Alger, hvor han selv mener han ble oppfattet som en slags "enfant terrible", som gjorde at hans navn kom opp på dagsorden. Gunnar uredd som han er fremmet der en del synspunkter på demokrati i idretten som av enkelte ble tatt meget ille opp. På et møte før kongressen ble man innen Norden enige om at Gunnar skulle formidle ideer fra nordisk idrettskultur. Gunnar fikk så flest stemmer av samtlige kandidater og ble derfor valgt inn for en 4 års periode. Dette ble starten på det som kom til å hete 4er banden i EKU med Nordahl, Espinos(Spania), Yerolimpos (Hellas) og Dinsdale (England), som etterhvert fikk bred støtte og kom til å danne grunnlaget for en radikal omorganisering i EKU og WKF.

Ikke nok med det, men på WKF (World Karate Federation) kongressen under VM i Malaysia fikk han flest stemmer av samtlige kandidater til styret, noe som automatisk gav 4 års funksjonstid, og derved unike muligheter til å påvirke utviklingen av internasjonal karate. Gunnar uttrykte selv til Sort Belte at han ikke hadde noe å tape under kongressen, da de ikke kunne sparke Norge ut av organisasjonen bare fordi han var stor i kjeften.

Resultatene lot heller ikke vente på seg i EKU, og forandringene kom allerede første året. Demokratiet ble mye mere fremtredende enn i tidligere år.

Det var hendt mye positivt også i 1994, men Adam var ikke lenge i Paradis. "Mann slått ihjel av norgesmester i taekwondo". Nyhetsoppslaget fra dagspresse og kringkasting slo oss i hodet som en rambukk. En kampsportutøvers misbruk av kunnskapene førte til at en annen ble liggende i koma for så å miste livet. Det viste seg kort ti etter at gjerningsmannen hverken var mester eller medlem i NBF, men at ansvaret ikke lå hos oss gjorde ikke problemstillingen mindre vesentlig. Da NBF i 1989 skrev til Justisdepartementet med henstilling om å innføre en lisensieringsordning for kampsportinstruktører var dette ikke ment som et inngrep i organisasjonsfriheten, men som et preventivt tiltak hvor vi kunne bidra med å ta ansvaret for våre idretter. I svaret fra departementet het det at man ikke kunne se at det forelå noen dokumentasjon på at ukyndig opplæring representerte et problem, og at man derfor ikke så problemstillingen som aktuell !

Seksjonstyret i taekwondo lyste i midten av året ut stillingen som landslagssjef og landslagstrener. Jan Terje Sletten ble ansatt som trener, mens Audun Johansen ble leder. Deres plan var bl.a. å redusere til 10-15 utøvere, oppfølging av den enkelte, skape team etc.

Tre nordiske mestre, fem sølvmedaljer og to bronsemedaljer ble beholdningen etter Nordisk Mesterskap på Island 29. oktober 1994. Jarle Sorken vant åpen klasse, Mads Kopperud -75 kg og selvfølgelig ( hadde man nesten sagt) Stein Rønning i -65 kg.

VM i Malaysia var skikkelig nedtur, og for første gang siden 1982 var Norge oppført uten medaljer. I oppsummeringen etterpå ble det sagt at man nok for fremtiden måtte satse mere penger på færre utøvere.

Forbundsstyret jobbet i tingperioden 1992-1994 primært med oppfølgingen av langtidsplanen, med 14 møter i styret og 3 i arbeidsutvalget. Bemanningen på forbundskontoret ble utvidet med en ny seksjonssekretær i 1/2 stilling like etter seksjoneringen, og bestod nå av generalsekretæren, utdanningskonsulenten, sekretær for administrasjonen samt den nye stillingen for seksjonene.

Organisasjonssaker ble det i denne tingperioden jobbet svært mye med. Spesielt var det striden mellom World Karate Federation (tidl. WUKO) og International Traditional Karate Federation (ITKF med Nishiyama i spissen) med forgreininger i det norske Norges Tradisjonelle Karateforbund (NTKF) som la beslag på mye tid og krefter. IOC trakk i denne forbindelse tilbake WKFs IOC anerkjennelse i 1992, men slo retrett i 1994 og saken ble ansett som avsluttet. Ellers var det tidkrevende å mekle i de samarbeidsproblemene som oppstod mellom grupperingene i GTF og WTF i taekwondoseksjonen. Som en løsning på problemet ønsket forbundsstyret å fremme et forslag om å opprette et utvalg for fleridretter.

Forberedelse og oppfølging av konkurranseaktivitetene i karate og taekwondo utgjorde fortsatt en av de betydeligste arbeidsoppgavene for administrasjonen. Dette bidro bl.a. til at utdanningsprogrammet ble rimelig forsinket.

1995

Etter at Kjell Jacobsens kontrakt som landslagstrener gikk ut ved årsskifte, og etter at Øystein Riber måtte trekke seg som coach for kata, besluttet seksjonsstyret for karate å prøve en ny modell hvor ringrevene Morten Alstadsæther, Arild Lund, Stein Rønning og Geir Henriksen overtok landslagene.

Man satset friskt også dette året på utdanningssiden, og tok bl.a konsekvensen av at trener 2 ble for omfattende med 3 felleshelger. Nå ble det lagt opp til kun en felles helg, hvor resten av timene kunne utgjøre kortere lokale emnekurs av 4-8 timers varighet. En annen forskjell var at man nå kunne bli trener 2 i konkurranse, barneinstruksjon eller selvforsvar. Dette ble lagt opp etter et vekttallsprinsipp.

Forbundets utdanningskonsulent Gunnar Salbu gav seg etter mange år i NBF for å begynne på lærerskolen, og hans etterfølger i stillingen ble Jardar Nesse fra Bjørgvin kk fra 1. juli. Gunnar hadde vært i NBF siden 1/7-87, og nærmet seg derved 10 år i forbundet.

Forbundet prøvde også på noe nytt ved å samle alle styrerepresentantene fra NBF, kretslederne og stilartslederne til et møte i Oslo for å diskutere samarbeide på tvers av kretsgrensene. Det var et nyttig møte med mange synspunkter og ideer som alle kunne bygge videre på i sitt arbeide innenfor budoidrettene.

1996 Taekwondo inn i OL og Stein Rønning gir seg

Taekwondoidretten stod for sitt fremste gjennombrudd noen sinne ved å bli tatt opp som OL idrett, dette som første asiatiske kampidrett etter judo (tatt opp i 1960). Taekwondoidrettens suksess var ingen tilfeldighet, og faktorene bak dette var i stor grad momenter som ; idrettspolitisk engasjement, et enhetlig program og en massiv økonomisk backing. Taekwondo (WTF) hadde som kjent sin president som visepresident i IOC. Dette gav helt klart et stort fortrinn og en stor innflytelse som er unikt for en kampidrett. Gjennom stort idrettspolitisk engasjement greide man å plassere seg i en gunstig taktisk posisjon til å øve innflytelse på prosessene. På tross av at taekwondo opererer med 3 internasjonale forbund (WKF, ITF og GTF) fikk de denne statusen, mens karate som har hatt en liknende strid mellom det IOC godkjente WKF (World Karate Federation) (tidl. WUKO) og ITKF (International traditional karate federation) ikke ble vurdert som kandidater i det hele tatt. Dette ble i norske karatekretser oppfattet som regelrett diskriminering fra IOCs side.

I likhet med taekwondo har det forgjettede land innen internasjonal karatepolitikk vært å få karate med i OL. Alle vet at en slik anerkjennelse betyr betydelige økonomiske fordeler for idretten. Karate fikk tidligere forlenget sin midlertidige anerkjennelse fra IOC, men visse kretser i samme organisasjonen så seg nok tjent med at karateidretten forble i en slags evig "veslefrikk med fela" runddans i egne sirkler.

I mange år har man hatt et trener 1 kurs i Budo, men ingen grunnutdanning som kunne være den første byggesteinen. Mange har tatt trener 1, men ikke A-kurset som er obligatorisk for å bli godkjent som trener. I forsøket på å gjøre veien mere motiverende iverksatte NBF dette året arbeidet med sitt eget alternativ; Budo 1 grunnmodul (20+15 timer).

Stein Rønning tok farvel med konkurransekaraten under NM i Bærum med NM gull i -70 kg klassen. Stein mottok hederspris fra forbundet og trampeklapp fra publikum for sin fantastiske innsats på konkurransesiden gjennom en årrekke. Svein Sandlien satte også norgesrekord med sin NM innsats. Gull i kata, lagkata, lagkumite og sølv i +80 kg klassen fikk han med seg, og viste at han nok er den mest "komplette" karateutøveren Norge har hatt gjennom tidene i karate ! På dommersiden tok Kjell Sivertsen initiativ til å ta inn sjefen for dommerkomiteen Tommy Morris og Ted Hedlund på helgekurs for de norske dommerne. De fikk mye innspill å jobbe videre med og en anelse hvor landet ligger internasjonalt.

Årets desidert største bragd var likevel innsatsen til Jarle Sorken fra Skedsmo karateklubb i Europamesterskapet i Paris. Sorken traff formen perfekt og gikk faktisk helt til topps i tungvektsklassen etter encho sen (forlengelse av kampen-første poeng vinner) mot nederlandske Roovers. Jarle ble derved Norges 3. europamester gjennom tidene etter Stein Rønning og Morten Alstadsæther. Herrelaget holdt også på å stå for en ny bragd, men måtte gi slipp på bronsemedaljen bare millimetre fra målet, etter seier over Russland, Sverige og tap for England og Nederland.

Jørn Ove Hansen fra Nippon kk deltok også i det prestisjefylte US Open og tok gull !

Sveinung Byberg fra Stavanger Karateklubb stod også for en fin prestasjon ved å ta bronse i jr EM - 75 kg klassen i Istanbul.

Taekwondo hadde også et innholdsrikt år. Saskia Gjerdingen var heldig å få stipend fra Olympiatoppen, spesielt med tanke på at Taekwondo var en OL idrett hvor norske utøvere kom til å delta neste gang. Det ble også foretatt en organisasjonsendring i landslagsledelsen. Shaa Iran overtok etter Terje Sletten som landslagstrener, som på sin side skulle stå for talentutviklingsarbeide o.l. Terje Haukeland fortsatte imidlertid som landslagssjef.

NBFs president Gunnar Nordahl ble på kongressen i EKU den 3. mai valgt til visepresident i forbundet (European Karate Union). I desember året før ble han valgt inn i World Karate Federation som styremedlem, og har derved gjort lynkarriere i karateidrettens internasjonale organisasjoner. Han fikk stor respekt og ble bl.a tildelt oppdraget som formann i det nyopprettede lov- og domsutvalget i EKU. I WKF er han utpekt som koordinator for World Games i 1998.

Med Gunnars verv fikk vi også innpass i flere andre komiteer i EKU ; Medical Committee, Technical committee og Referee committee.

Gunnar sine oppgaver i EKU har stort sett gått på å medforfatte og revidere regelverk for driften av organisasjonen, samt håndteringen av konflikter medlemsland imellom. Enkelte av forslagene hans om konkurransekarate er også inkorporert i teknisk komite sitt forslag til endring av reglement for konkurranser.

Forbundstinget denne gangen gikk over i historien som det tinget hvor mindretallet fikk råde. Dette fordi mens fremmøte fra karate- og taekwondoklubbene mildt sagt var spinkelt, greide jujutsuseksjonen og SUFI (Seksjonen for fleridretter) å mobilisere sine tropper.

Ved å benytte denne enkle strategien greidde de to seksjonene som bare har en fjerdedel av medlemsmassen å få forandret den økonomiske fordelingsnøkkel for toppidrettsmidlene i sin favør. Konsekvensen ble at landslagene i karate og taekwondo fikk mindre å rutte med den neste tingperiode. I etterpåklokskapens klare lys var det mange av medlemmene som så viktigheten av å være tilstede også på den idrettspolitiske arena. Et flertall blir bare et flertall hvis de er der for å avgi stemme, så forhåpentligvis vil fremtidige ting få en forsamling som i større grad reflekterer medlemsmassen.

Tinget som sådan forløp relativt udramatisk. President Gunnar Nordahl ble gjenvalgt med akklamasjon, mens det ble kampvoteringer om de øvrige plassene. Resultatet ble at Trond Søvik fra jujutsu overtok visepresidentposten fra Rune Lindseth. Rune ble imidlertid styremedlem fulgt av Mona Ratejczak, Pål Erik Hansen (karate), Dag Jacobsen (taekwondo) og Hans Petter Skolsegg (jujutsu). Ut av styret etter flere års innsats gikk Søren Engelschiøn og Gerd Helen Henriksen.

Av vedtak ellers ble det bestemt at SUFI innføres som permanent ordning.

De forskjellige seksjonstyrene ble valgt som følger ;

Karate:

  • Pål Erik Hansen, Trondheim Shotokan kk leder
  • Geir Henriksen. Mizuchi kk nestleder
  • Morten Alstadsæther, Stavanger kk
  • Jacob Erstad, Mandal kk
  • Vigdis Engen, Sørum kk

Taekwondo:

  • Dag Jacobsen, Moss tk leder
  • Elling Aursund, Tong tk nestleder
  • Erik Næsguthe, Nittedal tk
  • Jessica Stenholm, Oslo tk
  • Geir Øien, Namsom tk

Jujitsu:

  • Hans Petter Skolsegg, Romerrike jj leder
  • Ove Erstad, Ålesund jj nestleder
  • Cathrine Sparre, Aikikan jj
  • Nils Riise, Oslo jj
  • Ivar Lorentzen, Sentrum jj

Ellers kan nevnes at Jardar Nesse, som var forbundets utdanningskonsulent siden 1995 sluttet 31. desember grunnet videreutdanning i EDB. Ny utdanningskonsulent ble Torbjørn Tråslett f.o.m. 25.11.96.

1997 Forbundet på internett og Taekwondo på vei mot OL i Sydney

Etter flere år med planlegging ble det på vårparten endelig klar en egen hjemmeside for Norges Budoforbund. Eskild Johansen la ned arbeidet som skulle til for at dette skulle bli en realitet. Hjemmesiden var et viktig skritt videre for å sikre at all informasjonen ble tilgjengelig for alle medlemmene på en enkel måte, og kan med det godt kalles bærebjelken i forbundets informasjonssystem.

Taekwondo var nå allerede på full fart mot Sydney, og Dag Jacobsen, leder av taekwondoseksjonen, hadde flere møter med Olympiatoppsjef Børge Stensbøl og Gerhard Heiberg i den forbindelse. Olympiatoppen og taekwondoseksjonen hadde sitt første etableringsmøte den 31. mai, med det formål å etablere en fremdriftsplan for hvordan man kunne hente hjem medaljer fra Sydney i år 2000. Målene var høye, men de ble satt opp bl.a. på bakgrunn av de prestasjonene Sverige greidde under forrige VM og EM. Taekwondo har da satt opp egen OL trener (Michael Jørgensen), assistenttrener (Geir Øyen) og 6 utøvere (Ken Holter, Nina Solheim, Mona Solheim, Cemil Guzelse og Can Gutzelse).

Karatesporten fikk igjen vist at det fremdeles er futt i det norske laget. Nordisk Mesterskap gikk i Bærum, og etter å ha slått broderfolket i innledende gikk kumitelaget til topps med seier over finnene i finalen. Med på laget var ; Lars Forberg, Øyvind Reinfjell, Sveinung Byberg, Jørn Ove Hansen og Jarle Sorken. Sorken vant ikke overraskende åpen klasse i tillegg. Det mest overraskende var kanskje at Norge tok gull i lagkata med Einar Espeland, Ernst Brimsøe og Stian Skjørvestad. De gikk en skarp og synkronisert Unsu i finalen og tok Norges 2. gull i Nordisk kata gjennom tidene. Individuelt katagull er det bare Anita Iversen som har greidd til nå (i 1990).

Elisabeth Antonsen sluttet som seksjonssekretær den 31. oktober etter 9 år i NBF da hun ønsket mere tid hjemme med familien. Katrine Solberg Bryde sluttet og i sin engasjementstilling ved årsskifte, etter å ha vikariert i Elisabeth sin stilling. Ny medarbeider ble Dag Jacobsen som skulle kle den nyopprettede stillingen som konsulent, med bl.a. de samme arbeidsoppgaver som Elisabeth har hatt. Han har bakgrunn fra taekwondomiljøet og bred erfaring fra arbeidslivet, med bl.a. logistikk og ledelse som utdanning. Han var også seksjonsleder for taekwondo de siste 4 årene.

Norges Budoforbunds styre har i inneværende periode vært :

  • Gunnar Nordahl, president
  • Trond A. Søvik, visepresident (president siste del av perioden)
  • Rune Lidseth, styremedlem
  • Mona Ratejzack, Styremedlem
  • Pål Erik Hansen, seksjonsleder karate
  • Dag Jacobsen, seksjonsleder taekwondo
  • Hans Petter Skolsegg, seksjonsleder jujitsu

MEDLEMSBLADET " KARATE"

Det første nummer av forbundets medlemsblad "Karate" kom ut i 1976. Bladet var i starten kun 2 stiftede A-4 sider, men hadde likevel sin misjon for å spre informasjon til de forskjellige klubbene rundt om i landet. Det ble en kontaktskapende faktor som var med på å bygge opp forbundet og derved også fremmet et samarbeid mellom klubbene.

Man hadde riktignok utgitt noen stensilerte sider med navnet "Karate" 20/6-73 og 1/12-73, kalt tidsskrift for Norges Karate Forbund, men etter dagens målestokk kan man neppe kalle det et "tidsskrift".

Først i 1977 kom bladet i profesjonell utgave med Marit Nestor som redaktør og Bjørg Berg som medarbeider. Disse var da fruene til henholdsvis Arne Nestor og Robert Berg, som ofret veldig mye for forbundet i starten. Lay out og trykk var overlatt Wim Van der Hejden, som også subsidierte det første nummeret. Det kom ut 4 nummer av "Karate" i 1977. Opplaget var på ca. 1300 eksemplarer.

I 1978 overtok Henning Lønn fra Fredrikstad redaktørjobben. Han var ansatt i firmaet V-trykk i Fredrikstad, som hadde ansvaret for sats og trykking av bladet, og drev shotokan karate under Steve Bloom. "Karate" ble hele tiden bedre i lay out, trykk og innhold, og Henning Lønn er nok mannen som må få æren for at bladet utviklet seg til å bli et av de mest leseverdige i Idrettsforbundet. Opplaget steg også til 2500 eks. i 1978, og til 4000 i 1981.

Først fra 1981 begynte bladet å bli noe mere enn bare stevnerapporter og et og annet løsrevet intervju. Temapregede artikler kom etterhvert inn og gjorde det hele litt mere interessant for menigmann. Problemet var imidlertid at de som skrev var svært trege med å sende inn artikler, og kontinuiteten ble deretter. Frem til 1981 var det bare Norge og Finland som hadde et slikt karateblad gratis til medlemmene i det nasjonale forbundet. Danmark kom etter i 1981, mens Frankrike hele tiden har hatt et liknende organ som medlemmene har måttet kjøpe. I 1983 ble den økonomiske rammen for å utgi et slikt blad så trang at Henning Lønn beklageligvis måtte si opp sitt engasjement.

Ny redaktør fra nr. 1/84 ble landslagsutøver og freelancejournalist Anita Fleime. Bladet, som nå hadde en budsjettramme på 68000 kr, forandret utseende til A-4 format slik at bl.a. bildene kom mere til sin rett. Likevel gikk det inn i en periode hvor bladet ble "hodepine" for forbundet. Bladet hadde i alle år vært en sterk belastning på økonomien, men det lot seg utgi takket være redaksjonell gratisinnsats fra Henning Lønn og Anita Fleime. Det var klart at slikt kunne man ikke drive det i lengden.

I 1985 utkom kun ett nummer av medlemsbladet, som nå hadde skiftet navn til "Sort Belte". Man fikk et tilbud fra firmaet Sport Media om å utgi et felles medlemsblad med Judoforbundet, men da de ønsket at det ble garantert for minst 3000 abonnenter hver falt også dette forsøket på stengrunn. I 1986 kom det et nytt "prøvenummer", denne gangen utgitt på Universitetsforlaget, med den hensikt å fri til budointeresserte i håp om at de ville tegne seg et abonnement på bladet. Responsen var til å begynne med skuffende lav, men etter at Helge Dehlin hadde tatt en purrerunde til klubbene gav det resultater. Universitetsforlaget ønsket imidlertid ikke å følge opp, så forbundet begynte likegodt å utgi det i egen regi med 1000 abonnenter. Man satte igang en kampanje for å bedre bladets økonomi, tilskrev 1200 medlemmer, abonnenter og tillitsvalgte med en kampanjebrosjyre som ververe i NKTFs nye offensiv for å få nye interesserte lesere. Ca. 100 firma ble også kontaktet mht. annonser.

Først under årstinget i 1988 ble det igjen tatt en avgjørelse om å satse på å utgi "Sort Belte" som et obligatorisk medlemsblad hvor alle måtte betale 25,- per år i tillegg til årskontingent og skadeforsikringspremie. To år og syv utgaver ble det som abonnementsblad. Økonomien for samme året var svært tung da sviktende annonseinngang og abonnementstegning gav et tap på 25 000,- Peter Weetman var redaktør fra 1986-88, mens Helge Dehlin tok over fra 1989 samtidig som bladet ble obligatorisk medlemsblad med et opplag på 13000 . Selve profilen ble noe endret ved at man satset mere på reint karate- og taekwondo stoff. Man ansatte også en egen spalteredaktør for taekwondo. I tillegg satset man på at bladet skulle være det viktigste informasjons- og påvirkingsorgan fra styrets side ut til enkeltmedlemmet, ettersom kommunikasjonen med medlemmene tidligere var svært mangelfull, enten fordi informasjonen ble silt av klubblederne eller fordi rein slurv og sommel fra de samme personene hindret denne.

Siden da har "Sort Belte" vært et populært blad med varierende mengder stoff fra hele budomiljøet. Når budoforbundet var et faktum fikk da selvsagt jujitsu sine sider å fylle i tillegg til karate og taekwondo.

John Groves og Karate kommer til Norge

John Groves heter mannen som startet den første større karate-undervisningen i Norge. Han er født i England i 1931 og startet med organisert budotrening som 15 åring i Fulham (sørvest London) i den legendariske Budokwai dojoen . På den tiden ble den ledet av den 63 årige japaneren Koizumi, og det ble for det meste undervist i jujutsu og judo. Groves trente også forskjellige former for bryting og litt jujutsu under en mr. Bell fra Liverpool. Som havneby fikk Liverpool dengang mange impulser innen orientalsk kampteknikk via de mange utenlandske båtene som anløp jevnlig. Men da Bell dro til sjøs ble det mere rein judo trening på Groves i Budokwai.

På slutten av 50-tallet flyttet så Groves til Sør-Frankrike i forbindelse med en jobb og trente først med Jean Damerie, som var en av nærkamp-instruktørene i de franske elitestyrkene, som dengang lå i trening til krigen i Algerie. Det fantes imidlertid ingen fast klubb der, så John dro etterhvert til Paris. Der traff han i 1960 den europeiske Budo pioneren Henri Plee, som også blir kalt "Europas svar på Funakoshi". Plee ledet en klubb hvor man drev alle typer kampsport. Treningen var stort sett rein slossing, selv om karateteknikkene som ble brukt var hentet fra stilarten Shotokan. Treningen der gikk veldig mye på fysisk styrke. Man mente at hastigheten i seg selv ikke gav noen direkte slagkraft, og prinsippet deres var å la motstanderen få inn de 3 første slagene, før man selv tok igjen med renters rente. Det var få regler dengang, men direkte treffere til ansiktet var ikke tillatt. De trente mye på herding av kroppen, og hadde ekstrem pusting (ibuki) ved utførelse av kataene. All bruk av beskyttelsesutstyr var dessuten forbudt, ettersom de mente man mistet følsomheten med opponenten.

I 1960 kom Groves også til Oslo for første gang i forbindelse med yrket sitt som arkitekt. Han vekslet mellom Paris og Oslo en periode, og først i 1964 kom han til Norge på mere permanent basis. Treningen var fortsatt viktig, og John meldte seg inn i SP 09. Han fant seg imidlertid ikke til rette der og prøvde så Oslo Judo og Jujitsuklubb samtidig som han trente vekter hos Sam Melberg på Bislet Bad. Etter trening flyttet de vektene vekk fra gulvet og hadde karateundervisning. Etterhvert ble denne gjengen med Groves i spissen (Gabor Olgyai, Terence Westall, Hr. Liehagen og Hr. Brudevold) enige om å starte opp en egen karateklubb. Brudevold eide flere bygårder, bl.a. et nedlagt vaskeri på Sinsen, hvor så den første karatedojoen i Norge ble startet i 1965.

Gabor var den eneste av disse som kom til å fortsette med karate i mange år (i tillegg til Groves selv). Gabor hadde kommet fra Ungarn i 1954, og drev først med boksing, men ettersom dette ikke var så "gunstig for helsa" hans ble det etterhvert karate for alle penga.

Dojoen på Sinsen (dengang kalt Norsk Budokanklubb) var forholdsvis liten med hardt betonggulv som underlag, og det var kun mulig at 10-12 personer trente om gangen. Det var litt hemmelighetskremmeri forbundet med treningen, og enhver nybegynner ble møtt i døren med "hva vil du ?". Den tradisjonelle shotokan treningen ble delt opp slik at halvparten av klassen så på mens de andre trente og vice versa. Parallelt med dette trente de senere også på Krigsskolen og på Ruseløkka skole (Oslo Tekniske Skole). Blant de første elevene Groves & Westall hadde på Sinsen, er det vel Egon Solem og Rune Hagen som har utmerket seg mest i ettertid. Det var også reine jentepartier i klubben ettersom gutta absolutt måtte vise hvor flinke de var. Først etter ett år fikk jentene de være med på trening med gutta. Torill Næsheim, som per i dag har 2. dan Shotokan, var en av de første jentene som var med på disse treningene.

Allerede i 1966 fikk klubben besøk av Chojiro Tani, grunnleggeren til stilarten Shukokai, og etterhvert gled Groves’ elever mer og mer over mot denne stilarten. I 1969 gikk Egon Solem og Rune Hagen ut og dannet sine egne klubber. Rune i Oslo og Egon i Stavanger. Terence Westall forlot også landet samme året og bosatte seg i Sverige. Resultatet var at klubben på Sinsen gikk i oppløsning. Egon og Rune valgte å følge Nanbu fortsatt, mens Groves holdt seg til Shotokan. Denne splittelsen markerte slutten på aktiv deltakelse i norsk karate fra John Groves sin side. Han reiste mye utenlands i forbindelse med jobben, og begynte nå å interessere seg for flere andre kampkunster. På den tiden var det også mye tull og rot med japanerne som kom, spesielt med Nanbu som var Norges første japanske karateinstruktør, og Groves gikk lei av dem.

Siden har John Groves imidlertid bodd i Norge stort sett hele tiden og trent i Tiger KK. Groves er norsk statsborger, og har uførepensjon p.g.a Bechtrews sykdom. På slutten av 80-tallet var han tilbake igjen i budo miljøet som primus motor for stiftelsen av Oslo Budokan, hvor målet var å gi et bredt og godt tilbud til dem som selv underviste andre i Budo og som ikke kom noe videre. Interessen var imidlertid ikke slik han hadde forventet, og han trakk seg fra klubben. Han pendler nå mellom England, Norge og Sverige, hvor Terence Westall nå bor, men den store drømmen er å starte opp et budocenter på en nedlagt gård i Spania, hvor alle som ønsker kan komme å trene forskjellige budo disipliner i kortere eller lengre perioder.

UTVIKLINGEN I OSLO OMRÅDET

Etter at de fleste av Groves’ elever hadde forlatt dojoen på Sinsen ble Oslo Karateklubb det naturlige sentrum for karate på Østlandet. Rune Hagen var en ung (19 år) og teknisk meget dyktig karateutøver, og sammen med personer som Nils Krag, Svein Behrens og Arne Nestor som klubbens grunnpillarer, skapte han en interesse for karate som vi ikke ser maken til i dag. Men uten de tre sistnevnte til å drive "butikken" så er det vel tvilsomt om OKK hadde overlevd slik den gjorde.

Det hele startet opp høsten 1969 i gymsalen på Akershus festning hvor 200 håpefulle møtte opp første dagen da OKK hadde sitt første inntak. Gymsalen skulle imidlertid snart omgjøres til arkiv, og lokaler ble etterhvert et stort problem for klubben, da ingen rektor ønsket at antatte "bøller" skulle trene i deres ærverdige lokaler. Klubben trente først i en uoppvarmet heimevernsbrakke, siden litt på forsøksgym, før de til slutt i 1971 fikk egne lokaler på Mosseveien 14. Lokalene var ikke mye å skryte av etter dagens standard, men det hindret ikke folk i å strømme til i hundrevis. Lokalet var tjukt av folk, skittent og fylt av fæl svettelukt. Det var så ille at de som bodde i etasjen over gladelig ville betalt for å få lov til å vaske der !

På midten av 70-tallet gikk flere og flere ut og dannet egne klubber i østlandsområdet. Gabor Olgyai, som var gradert 1. dan hos Groves, slo seg sammen med Bjørn Johansen fra Televerkets Karateklubb (Bjørn Johansen ønsket å drive karate i en klubb med målbevisst styring og åpenhet i økonomien og gikk derfor sine egne veier allerede i 1973 og dannet "bedriftslaget" Televerket KK) og Bjørn Flakstad og de valgte å følge stilarten Shotokan, som hadde en sterk og ryddig organisasjon å vise til. Derved ble Tiger Karateklubb dannet 10/1 1976. Disse gutta var ivrige og trente både vekter og karate, og de dominerte konkurransekaraten fullstendig de første par årene. I starten ble det faktisk seriøst diskutert om navnet på klubben skulle være "karaft", som var en miks av ordene "karate" og "kraft". Det ble imidlertid med tanken og Shotokan symbolet gav til slutt klubben navnet Tiger kk. Klubben vokste raskt og hadde over 200 medlemmer de første årene.

Oslo kk og Rune Hagen mistet stadig flere folk. Øivind Sjøberg dannet Skien Karateklubb. Robert Berg gikk ut i 1976 og dannet Daruma, Geir Henriksen ble med OSI i 1976 og dannet så Mizuchi i 1977, Arne Nestor etablerte Samurai i 1976 og Vegard Liven stiftet Kakato på Stovner som etterhvert gled inn i Tiger kk. Wim Van der Hejiden startet en karategruppe på Romerrike med Nestor som leder. Vegard Liven overtok etter en tid, og til slutt kom Arild Lund til som trener i 1976 (heter i dag Skedsmo kk). Peter Weetman dannet senere Bushido sammen med Helge Dehlin og Øistein Riber. Oslo kk var på den tiden som en gyteferdig Lofottorsk som spredte sine mange rogn til hele nærområdet.

Når karaten hadde spredt seg i teigen slik den gjorde med utflytting og naturlig tilhørighet skulle man tro det burde være et godt samarbeide mellom klubbene og lederne som tidligere hadde vært en del av samme miljøet. Men nå var alle konger på sin egen haug og var ikke særlig flinke til å kommunisere på samme nivå. Noen av våre egne 4. dan utøvere som var med i miljøet dengang karakteriserer det som gutteklubber hvor det viktigste var å sko seg selv og være best. Man så jo i tillegg ganske raskt at det var en lukrativ bedrift å drive karateklubb. En klubb som startet i 1976 fikk tett oppunder 100 nybegynnere hver gang de startet kurs, og med en kontingent på 400,- per semester trenger man ikke være matematiker for å se at det var en kolossal inntjening på det å drive "karateklubb". Problemet var vel at idretten var såpass ny at kortsiktig profittbegjær tok styringen og gjorde at man ikke fikk mange ordentlige idrettslag innenfor karatesporten med skikkelig økonomisk styring før på 80-tallet.

SORT BELTE NR 1

Selv om Egon Solem ble tildelt sortbeltediplom nr. 1 av NKF, er det i ettertid klart at han ikke var den aller første nordmann som fikk sort belte i karate (Rune Hagen ble tildelt diplomet aller først, men gav det fra seg da det ble klart at Egon tok sin shodan et halvt år tidligere).

Øyvind Weberg, Ås kk, tok sort belte i Shotokan allerede i 1965 under et besøk i Japan. Weberg ble kjent med karate via sin jobb som instruktør for japanske flyvertinner i 1957. De tok ham med på en karateoppvisning som ble holdt av Masatoshi Nakayama, sjefsinstruktøren for Shotokan. Etterpå ble han introdusert og fikk klarsignal for prøvetime dagen etter i Nakayamas dojo. Siden han fløy i SAS ble han opptatt som privatelev med faste hjemmelekser. Denne pendlingen holdt på i 7 år før han i 1965 ble stasjonert i Manilla og fløy fast på Tokyo. Det var om sommeren dette året Weberg fikk tildelt sin shodan, etter en særdeles hard "treningsøkt" hvor han "ble plaget livet" av slik han selv beskriver det.

 
Opprinnelig utforming og gjennomføring; Bit Solutions